Litteraturens relevans

«MELLOMROMANEN»: Pussig hvordan litteraturdebatten styres av forfattere som snart skal utgi ny roman. Jonny Halberg er sist ut med en bredside mot mellomlitteraturen og et forsvar for underteksten. Siden jeg selv nettopp har utgitt en utrolig viktig roman som er dypt alvorlig, velskrevet og full av undertekst, melder jeg meg inn i klubben.

Uten å si noe stygt om de forfatterne Halberg kritiserer, har jeg sympati med frustrasjonen over den manglende kritiske sansen i sentrale ledd i bokNorge. Problemet gjelder ikke bare kritikken, men like mye lanseringsjournalistikken, som også er preget av diltementalitet: Dagbladet, VG, Aftenposten og et par av kulturprogrammene i NRK P2 har i samme uke store oppslag med den samme forfatteren som sier det samme i hvert intervju, og dette samme er ofte ikke spesielt oppsiktsvekkende. Dette gjentar seg uke etter uke. For hver forfatter som vies massiv oppmerksomhet finnes det 15 som aldri blir spurt om noe. Flere av dem er like gode eller bedre enn dem pressen svermer for. Mange kulturjournalister er hjertens enige i denne påstanden, men kanskje ikke at pressen dermed forsømmer sin informasjonsplikt?

I den siste måneden har det vært ført ulike debatter om litterær kvalitet. Noen hevder at kvaliteten ligger i språkføringen, andre at romanen må ha fremdrift og at den gode litteraturen kombinerer et godt plot med et godt språk (Langeland).

Kvalitetsspørsmålet blir også diskutert i relasjon til litteraturens funksjon. Skal litteraturen skape gjenkjennelse og sterke følelser eller skal litteraturen utfordre våre lesevaner og forståelsesrammer, slik Kjell Ivar Skjerdingstad går inn for? Alle disse aspektene ved den litterære erfaring kan bidra til det mystiske fenomenet kvalitet. Jonny Halberg fremhever for sin del undertekst som et sentralt kriterium, noe han etterlyser i den såkalte mellomromanen. Som kvalitetskriterium er imidlertid også undertekst problematisk. Hvor mange ganger har vi ikke lest at forfatteren ikke overlater nok til leserens fantasi når kritikeren unnlater å reflektere over det som står på linjene? Norsk litteratur er kjennetegnet ved dyrking av undertekst, ikke mangel på det. Vi trenger også bøker som gir presise skildringer av virkeligheten, som forsøker å si det hele, som er hyperbolske, som overdriver og bryter ut av den kvelende, fintfølende saktmodigheten som preger mye god og dårlig norsk litteratur. Da er det ikke opplagt at underteksten er det beste evangelium.

Skal man operere med kriterier på god litteratur, vil jeg fremheve relevans. Det er når vi opplever at noe er viktig at vi opplever litterær kvalitet. Mye av det som skrives og menes er uviktig. Men plutselig kommer man over en tekst som skiller seg ut. Det skjer ikke bare ved at problemer settes under debatt (en kvalitet som har ufortjent dårlig rykte). Det kan også skje ved en klarhet i tonen (som vakker sang til å grine av), med en dristighet i anslaget (forfatteren uttrykker noe ingen har turt å formulere tidligere), med resonnementer som er så gjennomarbeidet og kloke at de tåler å brynes mot den skarpeste filosof, eller ved en karikatur som fremkaller både den lette og dype latteren.

I en ideell verden skulle kritikeren gi sin oppfatning av hvorfor boken er relevant, og for hvordan den behandler det relevante stoffet på en måte som ikke er trivialiserende. Hvilken verden kan boken åpne for den nysgjerrige leser? Hvis den kan. Dream on.