Litteraturens sofagriser

Debutanten Ari Behn omtaler store deler av samtidslitteraturen som «doktorprosa», han mener at forfattere som Kjærstad og Fløgstad har havnet i «fakta-helvete», og at forfatterskoleforfatterne bare «dyrker sin egen flinkhet». Det er tøft gjort å omtale sine nye kollegaer i slike vendinger - men kanskje har han rett.

  • At litteraturen mer og mer er blitt en akademisk disiplin, hersker det liten tvil om. Skolerte forfattere og litteraturkritikere hører oftere til regelen enn unntaket. I utgangspunktet bør ikke dette innebære et problem, men heller være en fordel for alle parter. Likevel kan det at disse skolerte forfatterne og kritikerne skriver innen samme kontekst og med samme teoribakgrunn, medføre en slags metthet. En metthet som innebærer et vakuum. Og som vi vet, i vakuum oppstår det sjelden noe nytt.
  • Etter å ha snakket med forfattere og kritikere i Norge, Danmark og Sverige sitter jeg igjen med et inntrykk av at det litterære miljøet i sterk grad bærer preg av resignasjon og melankoli. Et enkelt svar på hvorfor det har blitt slik finnes ikke, men en tanke slår meg sakte. De forfatterne og litteraturkritikerne som har uttalt seg om litteraturen og litteraturkritikken snakker alle sammen om «de andre» og «det». De omtaler ikke seg selv som deltakere. Hvis ingen av disse deltar i det offentlige, litterære rom, hvem gjør det da? Og hva innebærer det for litteraturen og den litterære debatt, hvis deltakerne ikke selv ser at de er deltakere, men bare forholder seg til «jeg» på den ene siden og «de andre» på den andre siden? «Vi er en generasjon kikkere,» sier Ari Behn til Dagsavisen. Han irriterer seg over «sin egen generasjons trang til å ha kritisk eller ironisk distanse til allting».
  • Den akademiske ballasten innebærer ikke bare nyttig kunnskap, men ofte også en utpreget og nøye tillært kritisk sans. En kritisk sans som gjerne kommer til uttrykk ved hjelp av ironi. Med nøye tilmålt og høyst korrekt distanse, forholder dagens litterater seg til det miljøet de er en del av. Mange mener mye, men spretter sjelden ut av sin gode sofa for å formidle dette videre. Det har blitt trukket fram at det viktigste for både å skrive god litteratur og litteraturkritikk er begjær og kjærlighet. Slikt kan ikke læres. I hvert fall ikke fra en sofa - på distansert avstand.