Litteraturens universelle forpliktelser

«Det er ikke bare et globalt ansvar å bevare livsbetingelsene på denne planeten. Det er et kosmisk ansvar», skriver Jostein Gaarder i sin prolog til åpningen av Norsk Litteraturfestival, som han holdt på Lillehammer i går kveld.

Det er i disse dager 200 år siden Henrik Wergeland ble født. På sitt sykeleie 37 år senere, og bare noen uker før han døde, skriver han Til Foraaret: «O Foraar! Foraar! red mig! Ingen har elsket dig ømmere end jeg …»

Den intense kjærlighet til naturen som kommer til uttrykk i dette diktet er kanskje uten sidestykke i norsk litteratur. Da Wergeland skrev det, trodde han at det skulle bli det siste diktet han skrev, han visste at han skulle dø, og diktet ble kloret ned som dikterens aller siste inntrengende bønn ut mot den naturen han hadde levd med som sin kjæreste og viktigste referanse.

Men det er flere litterære jubileer dette året. Tidligere i vår ble det feiret et 40-årsjubileum for The Beatles’ innspilling av Across the universe med det klingende refrenget, også det som en slags hengiven, men desperat besvergelse til naturen: «Nothing’s gonna change my world». Innspillingen skjedde i Abbey Road 4. februar 1968 mot slutten av den korte perioden da bandet lot seg nære av indisk filosofi og meditasjon under veiledning av Maharishi Mahesh Yogi. Epoken varte fra høsten 1967 til våren 1968 da det med ett var nye vinder i luften, jeg tenker på studentopprøret og alt som skjedde våren og sommeren for 40 år siden. Across the universe ble derfor lagt på hylla inntil gruppen lot seg overtale til å donere låten og innspillingen til en charity-LP til støtte for World Wildlife Fund. Først etter en rekke nye mikser og arrangementer ble sangen så tatt med på albumet Let it be i 1970.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forut for 4. februar i år ble så hele verden oppfordret til å spille Across the universe på gater og torg, på skoler og i hjemmene, på nøyaktig samme tidspunkt verden over, på dette som skulle bli klodens aller første Across the universe day. Den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA sluttet seg til feiringen, og samme dag sendte NASA den 40 år gamle Beatles-låten bokstavelig talt «across the universe» rettet mot Stella Polaris eller Nordstjernen 431 lysår fra vårt eget solsystem. Det hører med til historien at Maharishi Mahesh Yogi ved et yppig sammentreff døde samme natt som NASA sendte låten han hadde vært med på å inspirere, ut i verdensrommet.

Nothing’s gonna change my world … Red mig! Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

For vi har grunn til å stille spørsmålet: hvordan vil verden se ut når radiobølgene fra NASA når sitt mål om 431 år? Det er i året 2439. Og la oss bare for å sette tidsbolkene i relieff se 431 år tilbake i tid. Vi befinner oss da i året 1577. Christian 4 ble født dette året, det ble maleren Rubens også. El Greco bosatte seg i Spania, og Elizabeth 1 er på høyden av sin makt. Teresa av Ávilas hovedverk kom ut, William Shakespeare er 13 år gammel, og det er 23 år til Giordano Bruno blir brent på bålet på Campo dei Fiori fordi han hadde hevdet verdensrommets uendelighet.

Men her skal det først og fremst tenkes fremover. Hvordan er forholdene på denne planeten om 431 år når mantraet «Nothing’s gonna change my world» har nådd sitt fjerne bestemmelsessted der ute? 431 lysår er faktisk akkurat på grensen av hvor langt ut vi er i stand til å sende signaler, eller eventuelt hvor langt ute vi kan motta slike signaler fra. Utenfor en radius på ca 400 lysår har vi ingen mulighet til å kommunisere med eventuelle sivilisasjoner der ute.

Fra sitt sykeleie skriver Wergeland også diktet Følg Kaldet, der han reflekterer over ordets og diktets rekkevidde:

FESTIVAL: Jostein Gaarder holdt en prolog under åpningen av Litteraturfestivalen på Lillehammer i går kveld. Foto: Scanpix
FESTIVAL: Jostein Gaarder holdt en prolog under åpningen av Litteraturfestivalen på Lillehammer i går kveld. Foto: Scanpix Vis mer

Kongeørn, med Lænke spændt

om sit Been og Vingen brudt,

som i over tyve Aar,

siden den blev halvdød skudt,

har for simpel Gaardhund tjent

paa en ensom Bondegaard,

lider dog

ei den arme Dikters Vaande

Litteraturens universelle forpliktelser

som i lidet Folk er født,

hen i Verdens Hjørne stødt,

med et Sprog,

som ei rekker fra sin Krog

lenger end dets Læbers Aande

Også i kosmisk sammenheng gjelder det at vi er «hen i Verdens Hjørne stødt», for med en radius på 400 lysår snakker vi i virkeligheten bare om en avkrok av universet. Vår egen galakse har en diameter på ca 80.000 lysår, og vi må et par millioner lysår ut i det intergalaktiske rom for å nå vår nærmeste nabogalakse, Andromedatåken. Men dit kan vår slekt altså aldri rekke fram med noe SOS, med noe «red mig!» eller med noe «Nothing’s gonna change my world».

I Nordstjernens nærmeste omgivelser mottas John Lennons tekst i året 2439, men så må det gå ytterligere 431 år før et mulig svar kan komme tilbake til oss. Da skriver vi 2870. Hvordan ser det ut på denne planeten da? Hvordan er foråret - som Wergeland legger ut om sin inderlige kjærlighet til noen uker før han dør? Hvor mange har en klokkertro på at det vil finnes en sivilisasjon her som er rede til å ta imot disse radiosignalene som er kommet oss i retur fra «across the universe»?

En forutsetning for kontakt med eventuelle sivilisasjoner der ute er at vi klarer å holde kontakt med våre egne etterkommere. Da må vi faktisk også klare å leve i en øm og årvåken nærkontakt med de fundamentale livsbetingelsene på vår egen planet.

Hva er tid? Først kommer individets horisont, så kommer familiens, kulturens og skriftkulturens horisont, men så kommer dessuten det vi kaller geologisk tid, vi stammer fra noen virveldyr som krabbet opp fra havet for drøye 350 millioner år siden. I siste instans forholder vi oss til en kosmisk tidsakse. Vi lever i et univers som er ca 13,7 milliarder år gammelt.

Men disse tidsavsnittene er i virkeligheten ikke så fjerne fra hverandre som de kan synes ved første øyekast. Vi har grunn til å føle oss hjemme i universet. Kloden vi lever på er nokså nøyaktig 1/3 av universets alder, og den dyrerekken vi tilhører, virveldyrene, har eksistert i hele ti prosent av Jordens og dette solsystemets levetid. Mer uendelig enn som så er ikke dette universet. Eller også omvendt: så substansielt dyptloddende er våre røtter og vårt slektskap med det universelle jordsmonn.

Med hvilken bevissthet lever vi med det? Med hvilket sinn dikter vi om det?

Mennesker er i høy grad både sosiale og forfengelige vesener, og forfattere utgjør ikke noe unntak. Men vi kan ikke lenger bare forholde oss til hverandre. Vi tilhører dessuten den jorden vi lever på. Også den er en vesentlig del av vår identitet.

Det tok noen milliarder år å skape oss. Det tar faktisk noen milliarder år å skape et menneske. Men vil vi overleve det tredje årtusen?

Mennesket er kanskje det eneste levende vesen i hele universet som har en universell bevissthet, jeg mener en fornemmelse av hele dette veldige universet vi er en del av. Da er det ikke bare et globalt ansvar å bevare livsbetingelsene på denne planeten. Det er et kosmisk ansvar.

Litteratur er intet mindre enn en feiring av menneskets bevissthet. Skulle ikke forfatteren derfor være den første til å forsvare menneskets bevissthet mot tilintetgjørelse?

Kaster vi et blikk bakover, ser vi hvordan forfattere har utgjort en avantgarde i kampen for menneskets rettigheter - og til dels med stor offervillighet. Kan vi håpe på at litteraturen vil stå i fremste rekke også når det gjelder kampen for menneskets universelle forpliktelser? For menneskets trofasthet mot den naturen som har skapt oss!

Hva er den litterære utfordring?

Kanskje må vi klare å trylle fram en ny estetikk og en helt ny poetikk. Noen vei tilbake til 70-tallets propagandalitteratur er det helt sikkert ingen hjelp i å tråkke opp. Men er det mulig at vi kan ha noe å gjenoppdage hos årets store litterære jubilant?

Henrik Wergeland følte seg sveket av den naturen han elsket så høyt og som han også mente at han selv hadde vært så hengiven og trofast mot. Hadde han levd i dag og vært vitne til de truslene mot det biologiske mangfold som vi erfarer nå, kan vi være sikre på at han ville ha vært kunstens og poesiens fremste sverddrager mot de truslene naturen og jordens fremtid står overfor. Han ville hatt språk til det, han ville hatt det estetiske raffinement til det, og han ville hatt den ømhet og det kunstneriske mot som vår egen samtidslitteratur litt tafatt famler etter.

Politikerne har ikke klart å møte de store miljøutfordringene. Det har ikke kunsten og litteraturen heller. Men her på Lillehammer skal fokuset være nettopp på fremtiden, og allerede det er lovende.

Leve Wergeland og Litteraturfestivalen! Og la leve det glimtet av en ny estetikk og en fornyende poetikk vi aner der borte bak den svingen som vi kaller fremtiden!