Hovedkommentar: Nobelprisen til Dylan

Litteraturens verden er full av snobber og hatere som  kommer til å fnyse foraktelig over at en «popartist» får Nobelprisen

Ingen strid om Nobelprisen har vært mer heftig enn den som ble avsluttet i går. Plutselig ble prisen kastet til et helt nytt hjørne av kulturlandskapet.

Kommentar

Kåre Virud og Jan Bojer fikk rett til slutt: «Ei ny tid er i emning». Slik lød deres norske versjon av Bob Dylans tekst «The Times They Are a-Changin’». Da Dylan kom med den i 1964, ble den en hymne for en ny generasjon av ungdom. Det var tid for å tenke nytt. Snu på flisa. Rydde land. Låta viste Bob Dylans enestående evne til å skape munnhell som ble stående. Tidene endrer seg. Eller som det het i Jan Erik Volds versjon i boka «Damer i regn» (1977): «D’er ei ny tid som tar over.» Et av versene lyder slik:

Kom mødre og fedre

fra grend og fra gård

Kritisér ikke ting

dere ikke forstår

Deres sønner og døtre

peiler inn andre mål

Gamle tanker trivs best

hos den dovne

Så stepp til side

eller heng dere på

- d’er ei ny tid som tar over

Nå begynner det å bli lenge siden dette var omkvedet. Fedrene og mødrene er borte for lengst. Sønnene og døtrene begynner også å trekke på åra. Dylan har svart på sin egen tekst med låta «Things Have Changed» fra filmen «Wonder Boys» (2000), som han fikk en Oscar-statuett for. Nå har han også fått Nobelprisen i litteratur, det samme året som han fyller 75 år. Hvorfor har han fått den? For tekster av typen «Times They Are a-Changin’»? For diktsamlingen «Tarantula» (1966) eller for den selvbiografiske boka «Chronicles Vol. One» (Norsk utgave «Memoirer: Del 1») fra 2004?

Ifølge Svenska Akademiens såkalt «ständiga sekreterare» Sara Danius har et enstemmig utvalg av De Aderton gitt Dylan prisen fordi han har «skapt nye poetiske uttrykk innen den store, amerikanske sangtradisjonen». For første gang har de gitt prisen til en forfatter av sangtekster, som først og fremst sprer sin lyrikk ved å framføre den på plater og konserter. For det andre har de for første gang siden 1993, da Toni Morrison fikk prisen, gitt den til en amerikansk dikter.

Begge disse poengene kommer til å bli sterkt omdiskutert. Litteraturens verden er full av snobber og hatere av alt som smaker av populærkultur. De kommer til å fnyse foraktelig over at en «popartist» får denne ærverdige prisen. Man kan allerede høre den snøftende arrogansen fra disse folkene, som selvsagt også har vært rikt representert i Svenska Akademien opp gjennom åra.

Da poeten Allen Ginsberg, som aldri fikk Nobelprisen, sørget for at Bob Dylan ble nominert, ble forslaget møtt med både latter og hån. Det vesle man har fått av fornemmelser av hvordan stemningen har vært bak akademiveggene i Stockholm, har ikke akkurat talt til Bob Dylans fordel. Heller ikke de valgene man har gjort de siste åra har gitt grunn til optimisme for oss som har framhevet Dylan som en verdig og viktig kandidat.

Man har holdt seg relativt strengt til de tradisjonelle, litterære sjangrene, med unntak av prisen til Dario Fo i 1997, Harold Pinter i 2005 og Svetlana Aleksijevitsj i fjor. Det er også en kjent sak at den polske reporteren Ryszard Kapuscinski ville fått den i 2007 om han ikke hadde dødd overraskende samme år.

Hva sier amerikanerne? Tidligere akademi-sekretær Horace Engdahls uttalelser om deres kollektive inkompetanse som forfattere har vakt enorm indignasjon. Mange har gitt opp håpet om at forfattere som Don DeLillo, Thomas Pynchon, Joyce Carol Oates, Richard Ford, Cormac McCarthy, Philip Roth, Marilynne Robinson eller Annie Proulx skulle kunne få den. Og når De Aderton omsider vender blikket over dammen, gir de prisen til Bob Dylan. En rock’n roll-stjerne.

Likevel har jeg en sterk følelse av at Dylan er såpass høyt respektert også blant sine høylitterære kolleger at dette ikke vil skape problemer. Litt misunnelse må man nok regne med - det er menneskelig - men noen virkelig hard motstand ser jeg ikke for meg i Dylans hjemland.

Jeg fikk en sterk følelse av et historisk sus da professor Sara Danius, født i 1962, samme år som Dylan debuterte, uttalte de to navnene: Bob Dylan. Men jeg tenkte også på noe vår hjemlige professor Gisle Selnes skriver i sine kommende Dylan-bok «Den store sangen»: Bob Dylan trenger selvsagt ikke Nobelprisen. Men vi skal ikke se bort fra at Nobelprisen trenger Dylan.

Dette er en pris ikke bare til Dylan, men til alle som har hatt nytte og glede av dybden i hans tekster gjennom alle år. Som har opplevd Dylan som et soundtrack til livet med alle sine ups and downs. Prisen peker også på et litterært kraftfelt; «den store, amerikanske sangtradisjonen». Jeg tror Dylan kommer til å like akkurat den formuleringen. Og De Aderton har for alltid endret sitt image.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.