HOVEDGJEST: Det var stappfullt i parken da Maria Amelie leste fra boka si under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Men også mer ukjente navn trakk folk på festivalen. Foto: Lars Eivind Bones /Dagbladet
HOVEDGJEST: Det var stappfullt i parken da Maria Amelie leste fra boka si under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Men også mer ukjente navn trakk folk på festivalen. Foto: Lars Eivind Bones /DagbladetVis mer

Litteraturfestivalen trolig bedre besøkt enn noensinne

Ikke bare kjente forfattere trekker fullt hus.

LILLEHAMMER (Dagbladet) Norsk Litteraturfestival er over, og alt tyder på at det i år er satt publikumsrekord.

Det ene arrangementet etter det andre har trukket mer eller mindre fullt hus, ikke bare de antatt mest populære tilstelningene - med kjentfolk fra øverste hylle i medie-Norge, som Ari Behn, Maria Amelie, Snåsamannen og Dag Solstad. Også mer fordypende foredrag, møter med utenlandske forfattere som har vært ukjente for de fleste og samfunnsdebatter av det seriøse slaget har fått folk til å stille opp.

Hvis det er riktig at flere har meldt seg enn noensinne, kan man jo lure på hva som er årsaken. Det arrangeres vissnok over 40 litteraturfestivaler i Norge hvert år, i tillegg har Litteraturhuset i Oslo de siste fire åra hatt vedvarende suksess. Verken Sverige eller Danmark har noe i nærheten av samme aktivitet rundt litteraturen.

Betyr dette at nordmenn blir stadig mer opptatt av lesning og bøker?

Det kommer sikkert sosiologene til å finne ut. Men én mulig årsak kan jo være at vi er et folk som har stadig mer fritid, ikke minst AFP-generasjonen begynner muligens å gjøre seg gjeldende. Kanskje er det altså slik at det store antall festivaler snarere enn å konkurrere hverandre ut forårsaker økt interesse rundt bøker og forfattere. I stedet for å sitte på nettet dag og natt, som ungdommen gjør, lengter man kanskje etter å høre levende mennesker snakke om antatt viktige ting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De aller største festivalene, foruten Lillehammer Bjørnson-festivalen og Kapittel i Stavanger, holder seg med temaer. De kan være mer eller mindre luftige og abstrakte. Temaet «Byen» er svært konkret og viste seg å være fruktbart i en rekke sammenhenger.

Vi har hørt to kvinnelige forfattere, Asli Erdogan fra Istanbul og Wendy Guerra fra Havanna, si at de ønsker å bli boende i byene sine. Dette til tross for at begge er mer eller mindre persona non grata i offentligheten, føler at de får sjelelig åndenød og blir forfulgt og overvåket. Dette motet er nærmest motivert litterært: Hvordan skal du på en sann måte kunne skildre en by du ikke bor i?

Vi har hørt to finske forfattere, Kjell Westö og Monika Fagerholm, som begge vokste opp i drabantbyene i Helsingfors, fortelle hvordan de har følt behov for å skrive sannheten om oppveksten sin, for å motvirke myten om hvor forferdelig det var å være barn på slike steder. «Det var jo vakkert,» sier Westö. «Blokker side om side med åkre og beitemark for kuer.»

Den australske barneboktegneren vokste opp utenfor byen Perth og hatet å bli slept inn til den bråkete, masete byen. Men etterhvert begynte han å oppfatte byen som «menneskeskapt skog, en indre verden som blir et ytre uttrykk, fantastisk, vakker, mørk og skremmende - full av spenning mellom det naturlige og det kunstskapte».

Slik kunne vi fortsette. Kanskje er det eneste dilemmaet at det blir for mange arrangementer, ofte samtidig, at man for ofte stilles overfor valgets kval. Men det er muligens et luksusproblem.