Litteraturfestivalens hull

NORSK Litteraturfestival på Lillehammer har tatt mål av seg å vie årets festival til temaet «strid og forsoning», men festivalprogrammet gir et ganske annet inntrykk, i allefall sett fra et internasjonalt perspektiv. Ingen områder i verden har de siste hundre årene måttet leve med «strid og forsoning» som den arabiske verden. Likevel har årets festival ikke funnet plass til en eneste forfatter, eller kritiker verken fra Midtøsten, eller Nord-Afrika. Dette er sterkt beklagelig. Mye av essensen i den arabiske litteraturen det siste århundret har vært et forsøk på å takle nettopp strid og forsoningsprosesser - enten innbyrdes i de nye nasjonene eller mellom de arabiske landene og vestlige kolonimakter. Innenfor moderne arabisk litteratur er det en sterk og levende tradisjon som går ut på å drøfte utviklingen av en arabisk identitet sett i lys av historien. og derigjennom skape et genuint eget jeg som er fritt og uavhengig fra vesten.

I TRADISJONEN etter Tawfiq al-Hakim, Yahya Haqqi og Suhail Idris ville det vært naturlig til årets litteraturfestival å invitere en forfatter som Baha Tahir. Tahir, som i sitt forfatterskap har skildret forsoningen mellom menneskelige forskjeller på tvers av grenser som kultur, nasjonalitet, religion og ideologi, enten det er konflikter mellom kristne koptere og muslimer i Egypt, eller som i sin seneste roman, Love in Exile, hvor han har et mer åpent, modent og forsonende uttrykk i forhold til vesten. Andre arabiske forfattere som kunne ha bidratt til å gjøre festivalen mer spennende og troverdig er Mourid Barghouti, Salah al-din Bujah, og litt mer provoserende navn som Sonallah Ibrahim, Halim Barrakat eller Tayeb Salih, som skrev Trekket mot nord, eller den kvinnelige forfatteren og litteraturprofessoren Radwa Ashur.

LITTERATUR ER en alternativ måte å få innsikt i mennesket, dets tanker og følelser på, akkurat som vitenskap og filosofi. Som brobygger mellom ulike tradisjoner, kulturer og religioner er litteraturen enestående. Og i et Norge der arabiskspråklige minoriteter vokser og behovet for kunnskap og forståelse er stadig økende, vil den arabiske litteraturen kunne spille en sentral rolle i integreringen, den vil være både roten og frukten. Derfor er det beklagelig og kritikkverdig at den norske litteraturfestivalen, akkurat i disse tider velger å overse et helt språksamfunn, eller kanskje mer korrekt, ikke er i stand til å skaffe tilveie sentrale arabiske forfattere eller kritikere, særlig med tanke på at festivalens overordnede tema så til de grader berører arabernes forsoning med sin egen historie.