TØFF OPPGAVE: Professor Per Thomas Andersen har utgitt en oppdatert utgave av sin «Norsk Litteraturhistorie.
TØFF OPPGAVE: Professor Per Thomas Andersen har utgitt en oppdatert utgave av sin «Norsk Litteraturhistorie.Vis mer

Litteraturhistorikere må regne med å få juling

Professor Andersen holder liv i en omstridt tradisjon.

Å skrive litteraturhistorie går sjelden knirkefritt. Enhver som begir seg inn på å vurdere forfattere opp mot hverandre, stiller seg lagelig til for hogg.

Hvilke kriterier har man brukt? Er det mulig å være nøytral? Eller må man innrømme sin subjektivitet, om man er aldri så mye professor?

Per Thomas Andersen, som får sin oppdaterte utgave av «Norsk Litteraturhistorie» anmeldt i dag, sier det slik i et intervju med Morgenbladet i helga:

«Det er sikkert lett å gjennomskue hvor jeg selv har vært intenst med, og hvor fremstillingen er mer av et pliktløp.»

Vi er alle mennesker, med smak og behag. Spesielt når det gjelder litteraturhistorier som strekker seg inn i samtida, beveger forfatteren seg inn i et minefelt. Han kan være ganske sikker på at de som er omtalt, vil måle spaltemillimeter og valørord mot hverandre.

For ikke å snakke om raseriet litteraturhistorikeren risikerer å pådra seg fra de som ikke er omtalt i det hele tatt. Den eneste trøsten de har å hente, er Fredrik Stabells berømte definisjon på et geni:

«Det er ingen sak å oppdage at man er et geni når andre forteller en det. Kun den virkelig geniale er i stand til å oppdage det selv.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den første moderne, norske litteraturhistorien ble skrevet av Ibsen-forskeren og allround-skribenten Henrik Jæger. «Illustreret norsk Literaturhistorie» (1896) la grunnlaget for dyrkelsen av de såkalt fire store, særlig Ibsen og Bjørnson.

Som forsker var Jæger opptatt av å holde dikternes biografi opp mot deres verk. Det samme gjaldt Francis Bull, en av pådriverne for den mest omfattende norske litteraturhistorien som er skrevet, seks binds verket «Norsk Litteraturhistorie» (1955-1963), som han utførte sammen med Fredrik Paasche, A.H. Winsnes og Philip Houm.

Etter krigen var far og sønn Harald og Edvard Beyer de mest aktive. Harald Beyer skrev ett binds litteraturhistorien som i alle år var pensum på nordisk institutt. Edvard Beyer var hovedredaktør for seks binds verket «Norges Litteraturhistorie» som kom på 1970-tallet.

Det er vanskelig å komme utenom at litteraturhistoriene, spesielt når det gjelder andre divisjons forfattere fra tidligere tider, har hatt en tendens til å repetere, for ikke å si skrive av hverandre. Mange bøker skal leses, og det er fristende å kutte noen svinger.

Mer problematisk er det for den som skal skrive om samtida. Willy Dahl er vel den som har fått mest juling, først for sin «Fra 40-tall til 60-tall», siden for siste bind i Beyers «Norges Litteraturhistorie» og til slutt for sin tre binds «Norges Litteratur» (1981-1989), som har et politisk perspektiv.

Etter Dahl har Øystein Rottem skrevet tre bind i flukt med Beyers litteraturhistorie, om norsk litteratur etter krigen. Bøkene kom fra 1995 til 1998 og er oppdatert fram til utgivelsen.

Den som skal opptre som et foranskutt lyn i denne bransjen, har nok å stri med. Det fins utallige måter å måle litteraturens verdi og betydning på, psykologiske, sosiologiske, politiske, filosofiske, freudianske, idéhistoriske, marxistiske, estetiske, feministiske, språklige, strukturalistiske, flere enn man til daglig orker å tenke på.

Godt at man har folk som Andersen. It's a dirty job, but somebody has to do it.