POLITISK er Norge et desentralisert land, men kulturinstitusjonene er likevel konsentrert om hovedstaden. Det er først og fremst som en motvekt til det at de nye litteraturhusene er interessante. Foto: Minerva / Litteraturhuset i Bergen.
POLITISK er Norge et desentralisert land, men kulturinstitusjonene er likevel konsentrert om hovedstaden. Det er først og fremst som en motvekt til det at de nye litteraturhusene er interessante. Foto: Minerva / Litteraturhuset i Bergen.Vis mer

Litteraturhuset i Fredrikstad - et sted å prekæs

De nye litteraturhusene kan bli viktige regionale alternativ.

I LØPET AV en uke åpner nå Norges andre og tredje rendyrkede litteraturhus. Det er en milepæl, selv om debattene har vært harde i forkant, og skepsisen fortsatt er der.

Vi har måttet høre at litteraturhus er en døgnflue som går folkebibliotekene etter i næringa. Men konseptet har vist seg overraskende fleksibelt - et litteraturhus kan være så mangt. Lillehammer, Nord-Trøndelag, Stavanger og Odda har alle litteraturhuskonsepter som trives godt innenfor rammene av et lokalbibliotek. Et litteraturhus kan i prinsippe overleve uten et fysisk tilholdssted - innholdene av arrangementene står selvfølgelig i sentrum.

SAMTIDIG HAR et folkebibliotek har mange roller å ivareta, og det er nærmere 800 av dem i landet. Hvis litteraturhusene kan overleve i større byer, har de unektelig mye å tilføre offentligheten. Norge hadde vært ikke-eksisterende på kartet til amerikanske litterater, om ikke Norsk-amerikansk litteraturfestival hadde et sted å gå av stabelen i høst. Og hvor hadde temperaturen vært i norsk sakprosadebatt om ikke Aslak Nore fikk en scene å slå til Simen Sætre på?

Kulturformidling er ikke et nullsumspill.

KANSKJE KAN VI også slippe den pinlige klagingen over de middelaldrende «kulturkjerringene» som holder litteraturhusene i live. Kvinner har vært garantister, fasilitatorer, moderatorer, publikum og til og med aktive deltagere i de litterære salongene helt siden Catherine de Vivonne åpnet det berømte Hôtel de Rambouillet i 1607. De har aldri passet idealet om noen bohemsk kunstner, de har kanskje ofte vært mer opptatt av å lytte og ta til seg impulser enn å skape dem. Det har ikke forhindret historikerne, fremst av dem Jürgen Habermas, å plassere salongene i sentrum for fremveksten av en «fornuftsbasert», kritisk, borgerlig offentlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LITTERATURHUS er skjøre prosjekter. De trenger vår kontinuerlige oppslutning. Litteraturhuset i Oslo må finne 12 millioner i driftsmidler til neste år, når Fritt ord trapper ned støtten. Det på tross av at huset er blant de få kulturinstitusjonene som har billettinntekter som ikke er subsiderte. Og at 8 av de 12 millionene er husleie til statseide Entra.

KONSEKVENSEN blir nok ikke nedleggelse. Likevel kan de ansatte måtte binde opp verdifull tid til å samle inn penger og velvilje fra donorinstanser. Eller de kan se seg nødt til å kommersialisere driften for å få opp inntektene - og bli et tamt lanseringssted.

Men hva med de ferske litteraturhusene? Hva vil de?

LITTERATURHUSET i Fredrikstad «ser'e som en av sine viktigste oppgaver å fremme språk, leseglede og litterære opplevelser. Å ærbe for å styrke østfoldidentiteten og dermed dialekten, er bælviktig for oss». Blant annet organiserer de festivalen «Prekæs», en hyllest i Språkåret 2013 til Norges mest stigmatiserte dialekt. Et av flere tegn på en sunn og gryende kulturell selvtillit i Harald Zwarts hjemby «Hællæwood».

Bergens regionale særpreg har dessverre så langt vært som været: stormfullt. Kulturkjerringdebatten oppstod i kjølvannet av et utspill fra Tomas Espedal om at ledelsen ved litteraturhuset, praktisk talt ikke hadde knyttet bånd til det kunstneriske miljøet i byen, etter to års arbeid med prosjektet. Generelt har lederen Kristin Helle Valle måtte tåle mye ytterst offentlig kritikk.

Men på sikt kan kanskje vestlandets hovedstad, Hansabyen med snuta mot Nordsjøen, tiltrekke seg helt andre impulser enn vi klarer her i Oslo.

Alternative, regionale samtaler har fått to nye steder å ta bolig. I et land hvor de aller fleste tunge kulturinstitusjoner er konsentrert i hovedstaden, kan det bli uvurdelig.