Litteraturkritikere i tog 1. mai

LITTERATUR: Hvordan måle kritikerens arbeidsinnsats i kroner og øre? Det kommer an på hvordan man fører regnskap. En kritiker som vil tjene penger, bør finne seg noe annet å gjøre. Verken stat eller næringsliv (herunder de mektige mediekonsernene) viser nevneverdig interesse for kritikerens arbeids- og lønnsvilkår. En kritiker er pr. definisjon underbetalt. Ofte arbeider han gratis. Kritikeren sier til seg selv at han tenker kritikk, puster kritikk, at han drikker og eter kritikk, ja kritikeren sier til seg selv at han lever for kritikken og ingenting annet enn kritikken. Han fremstår som en levning fra en tid da den lesende delen av befolkningen festet sin lit til de få utvalgte, de såkalte smaksdommerne. Noen vil hevde at kritikerens oppgave består i å formidle friksjonsfritt mellom forskjellige kunnskapsområder: Kunst, vitenskap, politikk, media osv. Interesseløshet er kritikkens lodd. Andre vil argumentere for at kritikken er en nyttig komponent, og kritikeren en nyttig idiot, i markedsføringen av et produkt. Er boken god? Er filmen dårlig? Enkelte kulturredaktører gir klar beskjed: Gi meg et handlingsreferat som enten tenner eller slukker avisleserens begjær. Terningkast fem eller terningkast to.

KRITIKEREN misliker å kaste terning, han bedyrer at kritikk er språkspill, ikke brettspill. Men bordet fanger, og terningene står i markedsliberalismens tegn. Tre skritt frem. Rykk tilbake til start. Kritikeren trekker sjansekortet, han øver seg i kunsten å la være å tyde lønnsslippens utvetydige tall: Vær så god, her har du et par tusenlapper. Minus skatt. Hva tenker kinosjefene, forlagsdirektørene? Hvordan leser distributørene og annonsesjefene kritikerens tekster? Det skal ikke mye fantasi til for å kunne forestille seg følgende: En roman blir møtt med «god kritikk». Forlagets markedsansvarlige klipper i anmeldelsene. Det gjelder å fremheve de gode formuleringene, dvs. de formuleringene som utsier noe om produktets markedsverdi. «En [...] god [...] roman,» leser vi noen måneder senere på billigutgavens omslag. «[L]øp [...] og [...] kjøp [...]!»

FORTOLKNING ER som kjent en håpløs vitenskap. Håpløs fordi fortolkning er «vanskelig», «uforståelig», «elitistisk». Økonomi derimot er verdens forløsning. Den eiendomsløse kritikeren vil påstå at han befinner seg i godt selskap, han deler skjebne med kunstneren, skuespilleren, forfatteren, oversetteren. De underbetalte kulturarbeiderne. Åndsproletariatet. Sosialdemokratiets stebarn. For alltid uønsket i Fremskrittspartistaten. Kritikerstipend? Hørte vi noen kreve statlige stipendier til kritikere? Kritikere? At kulturministeren uttaler seg og mener noe om kunsten, må jo være mer enn nok! Ifølge kulturministeren er det pengesterke kultursamfunnet Norge befolket av «kjøpssubjekter» (NRK P2, 5. januar 2006).Den første mai vil en gjeng underbetalte kritikere gå i tog. Parolen vil være hvit. Uten tekst. Noen synes ideen er dårlig. Andre synes påfunnet er for godt til å forbli en god idé. Vi sees.