Litteraturkritikk på norsk 2

ANMELDERI: Det er en i høyeste grad underlig og dypt forstemmende artikkel («Litteraturkritikk på norsk») Tore Rem publiserer i Dagbladet 28. november om mottakelsen av Jan Kjærstads seneste roman «Kongen av Europa». Jeg har ikke lest Kjærstads bok av året, det er da heller ikke mitt poeng å forsvare den. Men jeg har lest mange andre romaner i høst og også kritikkene som er blitt dem til del og som sådan er ikke nivået i Rems artikkel overraskende - den er like angstbitersk, like foraktfull, like hånlig som flere av hans kollegers arbeider. Den norske litterære offentligheten, eller som Rem selvopptatt uttrykker seg: «de toneangivende i den norske litterære offentligheten», mangler en eller flere kritikere med autoritet og selvstendig mot. Noen som tar seg tid til å lese og som anmelder boka og ikke forfatteren. Dagens norske litteraturkritikk er ekstremt personfokusert (noe ikke minst Rems artikkel er et eksempel på), arrogant og kunnskapsløs på samme tid. Ja, det går nemlig en bølge av litteraturforakt over den norske kritikken. Det tror jeg kritikerne kommer til å være de siste som oppdager - men det er lett å se og selvfølgelig vanskelig å påvise.Det første som slår meg i lesningen av Tore Rems artikkel er en oppbrakt forundring over at den i det hele tatt er kommet på trykk. Rem er professor i litteratur og jeg kan ikke skjønne at han lar seg selv slippe unna med en ren oppramsing av de mest negative formuleringene i de mest negative omtalene, sauset inn i grumsete skadefryd, spydigheter og noe som fortoner seg som et høyst privat raseri - pinlig å lese, pinlig å finne på trykk i Dagbladet. Som et innspill i «litteraturdebatten» er artikkelen verdiløs - mest fordi den ikke oppfyller en del minstekrav til faglig presisjon, tyngde og troverdighet. Hos Rem er det sånn at de som er enige med ham forvalter sannheten - mens de som har et annet syn enten har frynsete motiver (Hans H. Skei) eller manglende kompetanse (Guri Hjeltnes). Det stinker intellektuell uredelighet av å bruke sine meningsfeller som sannhetsvitner og mistenkeliggjøre sine motstandere. Det er rett og slett vanskelig å forstå hva som har drevet Tore Rem til å skrive som han gjør - det er ingen ting hos ham vi kan gå videre med, ingen resonansbunn, intet rom for refleksjon. Skjønt; helt til slutt i artikkelen stiller Tore Rem et interessant spørsmål: «...hva er det som gjør at Kjærstad igjen får så ulik mottakelse hjemme og ute?» Riktignok forsøker han overhodet ikke å svare selv, men jeg er ganske mye nærmere å kunne svare på det spørsmålet etter å ha lest Rems artikkel. For når refleksjonsnivået er så lavt hos en norsk litteraturprofessor og kritiker, så får vi jo bare håpe at det er høyere andre steder. Magnus Persson, litteraturkritiker i Svenska Dagbladet skriver om den norske kritikken av Kjærstad i morgen.