- Litteraturpolitiet rir igjen

Pernille Rygg kommenterer Morten Harry Olsens utspill om å innføre en endring i innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur.

I EN KRONIKK I DAGBLADET foreslår Morten Harry Olsen å innføre en endring i innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur. Kriminalromaner bør etter den tidligere krimforfatter og bokklubbredaktørs mening ikke lenger omfattes av ordningen - i alle fall hvis de er skrevet av Jo Nesbø, Unni Lindell eller meg og dertil utgitt på bokklubb. Nå gjør han begrepet kriminalroman litt vanskelig for seg, siden han er så begeistret for Anne Holts bøker, men skitt au. Antakelig syns han bare at mine, Lindells og Nesbøs bøker er dårlige og derfor ikke bør kjøpes inn. Den litterære komité som står for innkjøpet er uenig med ham og selv syns jeg ikke sjangerdebatten hans er særlig interessant: dyp bekymring for kriminallitteraturens manglende tyngde blir alltid litt latterlig. Når grep noen sist til en krimroman for tyngdens skyld? Men de økonomiske støtteordningene for skjønnlitteratur bør jevnlig diskuteres.

I UTGANGSPUNKTET er det jo noe pussig i at forlag og forfattere mottar statlig støtte ved utgivelsen av bøker som klarer seg fint på det åpne markedet. Den gjennomsnittlige norske roman gjør jo ellers ikke det: de aller fleste skjønnlitterære bøker selger så beskjedent at forlagene - og forfatterne - trenger de subsidier staten gir gjennom innkjøpet av 1000 eksemplarer til landets biblioteker. Sånn er det ikke når det gjelder bøker som kommer i bokklubb, enten de er kriminalromaner eller ikke: de bøkene er det som kjent tilstrekkelig mange vanlige lesere som kjøper.

Men innkjøpsordningen er altså en litt særpreget form for statsstøtte. Den skiller seg fra stipendier og andre direkte økonomiske bidrag ved at den nettopp handler om - innkjøp. De 1000 eksemplarer staten kjøper råtner jo ikke bare opp som et slags litterært smørberg. Bøkene går til bibliotekene og boklånere er ikke så forskjellige fra bokkjøpere: det er gjerne de samme bøkene de vil lese.

Jeg har utgitt to bøker som ville klart seg fint uten statlige subsidier. Og én som ikke ville gjort det. Og jeg vet godt hvilke av dem som i praksis utlånes fra bibliotekene: det er de to som også solgte bra. Olsen kan beklage både bokkjøpere og boklåneres smak, men slik er det altså.

OLSEN HAR RETT I at innkjøpsordningen i vårt stadig mer privatiserte og markedsorienterte samfunn vil møte økt motstand. Subsidier av ulikt slag er jo ikke nettopp hot for tiden. Men jeg tror hans forslag om å utelukke relativt populære bøker fra ordningen er nokså hasardiøst.

For å si det på markedsk er dette den avtale det litterære Norge har inngått med skattebetalerne: dere støtter norsk skjønnlitteratur økonomisk og kan til gjengjeld låne bøkene gratis på bibliotek.

Det er ikke sikkert disse skattebetalerne vil fortsette å være så begeistret for avtalen dersom de bøkene de faktisk har lyst til å lese, ikke er å finne på biblioteket. Dersom populær - vi kan gjerne si folkelig - litteratur skal utelukkes fra ordningen og dermed utestenges fra bibliotekene, tror jeg man risikerer at aksepten for ordningen smuldrer også politisk. Det er for tiden nok av politikere i landet som gjerne vil spille på denne typen strenger: hvorfor pokker skal Norske Skattebetalere betale masse penger for bøker ingen vil lese? Som kjent er det særlig kulturen det nye utgiftsglade Fremskrittspartiet fremdeles vil kutte i.

Og det er jo ikke slik som Olsen påstår at det er ved utgivelsen av Nesbø eller Lindell at innkjøpsordningen fremstår som en «melkeku» for forlagene. Det er ved utgivelsen av bøker med et langt mindre salgspotensial at ordningen fungerer som forlagenes økonomiske garantist - altså for den såkalt smalere litteraturen, enten den nå er storartet eller middelmådig.

Forfattere som Nesbø og Lindell - og i mer beskjeden grad undertegnete - skaper derimot et økonomisk overskudd hos forlagene helt uavhengig av alskens støtteordninger. Sånt er som vi vet også med på å sikre smalere utgivelser.

Også jeg skulle gjerne sett en omlegging av litteraturstøtten med mer penger til det smale, til essays og antologier - men det bør ikke bety at populære bøker utestenges fra bibliotekene. Kan hende bør fremtidens innkjøpsordning inneholde en plikt for forlagene til å donere et antall eksemplarer av bøker som selger godt til bibliotekene? En økt beskatning, altså, på bøker som selger - uavhengig av sjanger.

OLSENS SJANGERBESETTELSE forkludrer nemlig en viktig debatt slik at vi ender opp med de vanlige, gørrkjedelige og urnorske inndelingene i A- og B-lagsforfattere. Det viktige med innkjøpsordningen er ikke hvem som er innenfor og utenfor i en dum litterær andedam, men hva ordningen gjør, både for det litterære miljøet og for leserne. Og den bør fortsatt gjøre to ting: støtte den litteraturen som ikke ville overleve på det stadig hardere bokmarkedet og sørge for at de skattebetalere som står for støtten får gratis tilgang på de bøkene de har lyst til å lese. Det siste er viktigere for ordningens legitimitet enn man iblant får inntrykk av at ulike typer litteraturpoliti tar inn over seg. Særlig i dagens politiske klima.

Personlig skulle jeg gjerne sett en omlegging av litteraturstøtten i denne retningen: mer penger til det smale, gjerne til essays, magasiner og antologier - og en plikt for forlagene til å donere et antall bokklubbutgitte bøker til bibliotekene. En økt beskatning, altså, på bøker som selger godt, uavhengig av sjanger. Det ville ikke forlagene like, det er nå så. Og dersom det førte til strammere økonomiske kår for dem, vet både Olsen og jeg at det ikke er Nesbø, Lindell eller jeg som kommer til å få trøbbel med å få antatt manuskriptene våre. Men visst utgis det antakelig nok av bøker her til lands som verken selger særlig bra eller er særlig gode. Daukjøtt, kalles det på markedsk. Smal litteratur på fint.

Jeg er ikke sikker på at det er ved innføringen av et strengere og mer politisk korrekt litteraturpoliti at statlig støtte til skjønnlitteraturen best forsvares. Fremskrittspartiet har allerede foreslått å overføre innkjøpet av litteratur til bibliotekene selv - det blir ikke Nesbø og Lindell de kutter ut å kjøpe da, Olsen.

Så kan man tenke seg en ordning der forlagene forpliktes til å donere et antall eksemplarer av bøker som selger bra - eller som utgis på bokklubb - til bibliotekene. En økt beskatning, altså, på produkter som selger. Tja. Ikke så dumt, spør du meg, men økt skatt er heller ikke det letteste å selge rent politisk for tiden.

BØR IKKE UTESTENGES: - Også jeg skulle gjerne sett en omlegging av litteraturstøtten med mer penger til det smale, til essays og antologier - men det bør ikke bety at populære bøker utestenges fra bibliotekene, mener Pernille Rygg.