VANT I FJOR: Jon Fosse mottok Nordisk Råds litteraturpris på Island i fjor. I år er Linn Ullmann og Geir Gulliksen Norges håp. Foto: NTB SCANPIX
VANT I FJOR: Jon Fosse mottok Nordisk Råds litteraturpris på Island i fjor. I år er Linn Ullmann og Geir Gulliksen Norges håp. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Litteraturprisene skal løfte fram bøkene. Men hvem skal løfte fram prisene?

Priser og etterspørsel.

Kommentar

Har du fått med deg at det er høstens store litteraturpris-dag i morgen? Da deles Nordisk Råds priser ut i København. Samtidig offentliggjøres årets Bragepris-nominasjoner her hjemme, som for å lage en dag da ekstra mange nordiske forfattere kan skåle ekstra mye. Jubel og glede!

Men så kommer NRK og skrur ned festmusikken. Nordisk Råds litteraturpris har som mål «å øke interessen for det nordiske kulturfellesskapet», men interessen viser seg å være heller laber.

Under en tredjedel av de nominerte bøkene er blitt oversatt og utgitt på norsk, melder Kulturnytt. Ikke engang vinnerbøkene er sikret utgivelse i hele Norden. VG-anmelder Sindre Hovdenakk lurer på om prisen har gått ut på dato.

Ukas Kulturnytt-sak gjaldt bare voksenbøkene, men i april kunne samme program fortelle at bare seks av i alt 43 bøker som er blitt nominert siden barne- og ungdomsbokprisen ble opprettet, er blitt oversatt til norsk.

Tallene høres katastrofale ut. Er det krise?

Tja. Flere vinnere kan sikkert skrive under på at prisen har endret arbeidsvilkårene deres betraktelig. Merethe Lindstrøm har flere ganger fortalt at hun var nær ved å gi opp skrivingen da hun plutselig ble kalt opp på scenen på Island i 2012, og ble kjent forfatter over natta. I alle fall hjemme i Norge. Etter 29 år som kritikerrost forfatter begynte hun endelig å tjene penger på å skrive.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kim Leine er også blitt et kjent navn i Norge etter at han fikk prisen i 2013. Han vant for Danmark, men bodde i Norge til han var 15 år gammel, hvilket utvilsomt hadde sitt å si for oppmerksomheten her til lands.

Kanskje er prisen først og fremst viktig for anerkjennelsen til forfatterne i sine respektive hjemland? Ingen blir profet i eget land, og så videre. Og her på berget er det som kjent ingenting vi er så glade i som skryt og godord fra andre nasjoner.

Derfor rager anerkjennelsen fra Nordisk Råd høyt for en norsk forfatter. Høyere enn Brageprisen, Kritikerprisen, Bokhandlerprisen, og Ytre Utigard Mållags kulturpris, og alle de andre prisene som drysses over utvalgte forfattere hvert år. Den siste fant jeg på, men likevel: Vi vasser i litteraturpriser.

I et marked der løkkeskriftromanene ankommer bestselgerlista på samlebånd og anmelderiet nedskaleres mange steder, har prisene en viktig funksjon. De hjelper til med å løfte fram og peke på bøker som kunne forsvunnet i mengden, men som er perfekt lesestoff for noen der ute. Problemet er at mange priser er nokså utydelige. Det gjelder ikke minst Brageprisen, som heller ikke er blitt den store, nasjonale festen som bokbransjen lenge har ønsket seg.

Nordisk Råds litteraturpris er først og fremst en stor pris, også sjangermessig. Prisen kan i teorien gå til både smale diktsamlinger, kortprosa og essaysamlinger, barne- og ungdomsbøker, noveller og dramatekster, og store, bestselgende romaner. Å vurdere så ulike verk opp mot hverandre er ikke lett, og for den menige leser er det heller ikke lett å vite hva prisen egentlig sier. Er dette en bok for meg?

Så mange litteraturpriser er det blitt at skal de klare å gjøre jobben sin - å løfte fram bøkene - må de drikke sin egen medisin. Prisene må jobbe for å skille seg ut i mengden, de også.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook