NOBELPRISVINNEREN: Kinesere i Hong Kong krevde fredsprisvinner Liu Xiaobos løslatelse etter tildelingen fredag. Foto: Reuters/Scanpix
NOBELPRISVINNEREN: Kinesere i Hong Kong krevde fredsprisvinner Liu Xiaobos løslatelse etter tildelingen fredag. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Liu Xiaobos visjon

FREDSPRISEN: Er det en sammenheng mellom fred, demokrati og menneskerettigheter, slik Nobelkomiteen hevder?

|||I SIN BEGRUNNELSE for tildelingen av årets fredspris vektlegger Nobelkomiteen at Liu Xiaobo har hatt et langvarig og ikkevoldelig engasjement for menneskerettigheter i sitt hjemland, Kina. Kommentatorene har i stor grad fokusert på kampen for menneskerettigheter og demokrati. Men begrunnelsen fokuserer også på ikkevoldsaspektet ved Liu?s engasjement. I tillegg vektlegges det langsiktige engasjementet; aksepten av at politisk og samfunnsmessig endring krever tid.

LIU XIAOBO er først og fremst kjent som hovedarkitekt for det såkalte Charter 08, et program for en gradvis demokratisering av Kina. Manifestet er signert av 303 personer, inkludert forfattere, intellektuelle, forretningsfolk og pensjonerte partifunksjonærer. Modellen er det tsjekkoslovakiske Charta 77, som blant annet førte til at Vaclav Havel ble arrestert. Blant flere bekreftede nominasjoner av Liu, så er det en som er signert en gruppe tidligere Charta 77 aktivister, inkludert Havel.

Men 55-årige Liu Xiaobo har en lang historie som forkjemper for menneskeretter, ytringsfrihet og demokrati. I 1988 var han ved Universitetet i Oslo, der han pleide sin interesse for litteratur. Ved innledningen til opptøyene på Den himmelske freds plass i 1989  befant Liu seg på Columbia Universitetet i New York. Han kom seg raskt til Beijing, der han sluttet seg til demonstrantenes rekker. Etter hvert som det syntes klart at det nærmet seg en konfrontasjon med myndighetene, tok Liu til orde for en ordnet nedtrapping av protestene. Alternativet, mente han, ville være at liv gikk tapt.

HER SER VI kimen til det ikkevoldelige ved Liu?s tenkning og praksis. De som kjenner ham hevder at opplevelsene under 1989-opptøyene har gjort Liu Xiaobo mer forsiktig. I større og større grad har han gjort seg til talsmann for tålmodig reformarbeid. Jeg finner ikke en klart uttrykt ikkevoldsideologi hos Liu. Likevel velger Nobelkomiteen å vektlegge dette aspektet når de begrunner pristildelingen. Her finner vi en viktig erkjennelse: ikke-vold forutsetter ikke nødvendigvis en prinsipiell pasifisme. Snarere er det slik at alle politiske bevegelser, alle som utfordrer en etablert politisk orden, står overfor et valg om hvorvidt de vil ta voldsmidler i bruk. Overgangen mellom fredelige og voldelige midler kan være glidende. I Nobelprisen?s historie sto ikkevold sterkt under utdelingene tidlig på 1900-tallet, men har senere spilt en mindre sentral rolle. Komiteens vekt på ikkevold er vel verd å merke seg.

EN BREDT DEFINERT menneskerettighetsplattform er også sentralt i Lius virke. En slik bred forståelse knytter menneskerettighetene tett opp mot ytringsfrihet og demokrati. Fredsforskningen legger i økende grad vekt på sammenhengen mellom, på den ene side, menneskeretter og demokrati, og, på den andre side, fred. I sin mest grunnleggende forstand så ser vi at menneskerettsbrudd gjerne er et tidlig varsel om væpnet konflikt. Et eksempel er Uganda, der alvorlige overgrep i ettertid fremstår som innledningen til en blodig krig.

DET ER IKKE nytt at fredsprisen belønner menneskerettsaktivister. De siste 50 årene, fra og med prisen til Sør-Afrikas Albert Luthuli i 1960, har dette vært et sentralt tema. Andrei Sakharov, Elie Wiesel, Moder Teresa og Shirin Ebadi er andre sentral eksempler.

I vår tid omgir vi oss i større og større grad med et utvidet fredsbegrep. Det å leve i fred er ikke bare å leve uten væpnet konflikt, men å leve i et samfunn der man har frihet og muligheter til å hevde sin mening og forfølge sine interesser. Forståelsen av begrepet sikkerhet har endret seg parallelt. Der man for tyve år siden snakket om sikkerhet som statens behov for fysisk sikring, snakker man i dag om individet og dets behov i en bredspektret forstand.

CHARTA 08 går også videre til å ta for seg deling av makt. Det dreier som om maktfordeling langs to akser. Den ene aksen er sentral, og her er det snakk om hvordan utøvende, lovgivende og dømmende makt må skilles fra hverandre. I det moderne demokratiet er en slik maktdeling sett som en forutsetning for å forebygge maktovergrep mot enkeltpersoner og grupper. Også her ligger rettighetene i bunn. Uten rettsikkerhet, ytringsfrihet, og privat eiendomsrett, vil mange hevde at demokratiet forblir alt for sårbart.

Men det kinesiske refomcharteret går enda videre. Det tar sikte på en desentralisering av makt. Kina er en stat med 1.3 milliarder innbyggere — en femtedel av verdens befolking — men fortsatt med et relativt sentralisert styresett. Målet for de som har signert Charta 08 er en geografisk maktfordeling, slik man har det i USA eller Tyskland, der delstatene har betydelig grad av selvstyre, men egne lover og institusjoner, og lokal kontroll over ressurser. Kina består av en stor majoritet og mange minoritetsbefolkninger, og har valgt en sterkt sentralisert styringsmodell. Spørsmålet er om dette er den beste modellen om en skal sikre befolkningens velferd og forebygge fremtidig væpnet konflikt.

DAGENS KINESISKE LEDERSKAP mener åpenbart det, og Charta 08 prinsippene oppfattes som en mulig trussel mot stabilitet. I forlengelsen av det har regjeringen i Beijing gitt klart uttrykk for at tildelingen vil få konsekvenser, ikke bare for forholdet til Nobelkomiteen, men for Kinas forhold til Norge. Nobelkomiteen på sin side hegner om sin uavhengighet, og tar ikke noe ansvar for de eventuelle konsekvensene for norsk-kinesiske relasjoner.

Det er lett å forstå den kinesiske regjeringen, som synes den får lite kreditt for landets fremskritt, for eksempel det at man har løftet hundrevis millioner mennesker ut av fattigdom. Da kan Nobelprisen lett oppfattes som nok en arrogant hilsen fra Vesten. Men lest på en mer velvillig måte, løfter prisen frem grunnleggende sammenhenger mellom fred, rettigheter og demokrati. La oss håpe at det er dialogen om disse grunnleggende sammenhengene som vinner frem.