Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Liv-Christine (19) er den siste vinneren i elevenes eget diktforum

Føler lykke, vemod og savn.

SOLID MERITTLISTE: Liv-Christine Hoem har gått til topps i Skolekammeret ti ganger. Nå blir hun forumets siste månedspoet. Foto: Erlend Berge / Vårt Land
SOLID MERITTLISTE: Liv-Christine Hoem har gått til topps i Skolekammeret ti ganger. Nå blir hun forumets siste månedspoet. Foto: Erlend Berge / Vårt Land Vis mer

(Dagbladet): 20 ganger finalist, ti ganger månedens poet: Ingen andre har vært så hyppig i tet i Skolekammeret som Liv-Christine Hoem. Dermed er det vel bare på sin plass at hun også blir den siste månedspoeten i elevenes eget diktforum, som ble lagt ned 1. desember i år.

— Dette betyr så uendelig mye for meg, fordi det gir meg inspirasjon og motivasjon til å fortsette med skrivingen — som er den største lidenskapen jeg har. Det er utrolig fint og trist på en gang, sier Liv-Christine.  

— Ja, også forrige gang var vi innom det vemodige i at Skolekammeret legges ned, og nå som du er elevforumets aller siste månedspoet, melder det seg noen tanker?  

— Jeg føler meg beæret. At jeg dermed har kommet til finalen 20 ganger, og blitt månedens poet halvparten av gangene, klarer jeg nesten ikke å begripe. Jeg mangler egentlig ord, fordi det gir meg så blandede følelser — av lykke, vemod og et stadig voksende savn. Selv om Skolekammeret ble nedlagt 1. desember, tar jeg fremdeles meg selv i å gå inn der, fordi det er noe jeg har gjort hver dag helt siden april 2012.

— Midt oppi alt dette kjenner jeg også på en form for sinne, fordi dette har vært et fantastisk sted for unge og lovende diktere, der man har kunnet få tilbakemeldinger på egne arbeider, og gi det samme tilbake. Det er med skrekk at jeg ser hvordan flere og flere av disse tilbudene forsvinner på grunn av manglende økonomi. Skrivebua var også et eksempel på et slikt sted, der unge skrivende kunne få boltre seg. Jeg er ikke sint på Dagbladet som må kutte, fordi jeg vet hvor presset avisenes økonomi er, men jeg er sint på politikerne som nedprioriterer kultur så til de grader, at man blir tvunget til å legge ned et slikt fantastisk tilbud som Skolekammeret har vært i elleve år. 

Kveldstur langs elva
— Vil du fortelle litt om diktet du går til topps med? 

— Jeg har skrevet diktet i så mange versjoner nå, at jeg nesten har blitt forvirret over hva jeg egentlig ville formidle, forteller Liv-Christine. — Det var opprinnelig på tre avsnitt med én avslutningslinje, men er etter møysommelig arbeid kraftig komprimert. Jeg har lagt ut diktet mange forskjellige steder, og fått tilbakemeldinger fra ulike mennesker med helt forskjellige meninger. Noen ønsket at det skulle være som i originalen, andre ville jeg skulle kutte bort avslutningslinjen eller skjære det ned til dette ene avsnittet.

— Det opprinnelige diktet startet med at jeg gikk en tur langs elvebredden en kveld, og fikk en linje som gjorde hele diktet. Det lød: «en sørgende dis har bredd et teppe / over byen, som ligger og venter på regnet og den første frosten». Etter kveldsturen gikk jeg rett hjem og skrev diktet, som i begynnelsen ikke hadde noen tittel overhodet. Det skulle bli fire versjoner før tittelen skulle komme, og enda to versjoner før jeg skulle stå igjen med finalediktet mitt. Tittelen må jeg faktisk kreditere Jan I. Sørensen i Diktkammeret for, fordi det var han som kom med forslaget. Det er også noe av det fine med kammerne — man får råd og hjelp.  

Denne kompresjonsprosessen er noe hun har drevet mye med i det siste:

— Mellom de ulike versjonene og utkastene flikker jeg litt fram og tilbake, ser om det er noe overflødig jeg kan kutte bort, eller om det er noe jeg kan legge til. I denne fasen sitter jeg og vurderer om diktet sier for mye eller for lite — om jeg har gitt diktet for mange oppgaver eller for få. Noe jeg gjerne jobber med er at diktet ikke skal si for mye, men at det skal være åpent nok til at det blir rom for tolkninger og assosiasjoner. Målet er selvfølgelig å få til begge deler.

Liv-Christine ser ofte på diktskriving som billedhugging:

— Man kutter litt her, kutter litt der, fjerner og legger til. Ofte kan jeg skrive lengre dikt, fordi det er slik de kommer, men som i noen tilfeller faktisk fungerer bedre i en mindre, komprimert form. De fleste diktene jeg skriver kommer enten som et helt bilde eller gjennom en assosiasjon som leder til en annen. Jeg jobber alltid masse med diktets presisjonsnivå, det konkrete, det sanselige, det gjenkjennelige, men samtidig noe ukjent som kan overraske og skape forundring. Slik har jeg også jobbet denne gangen.

Identitet, sammenheng
— Som forrige måned tenker jeg på romfolket når jeg leser diktet ditt. Jeg skriver til deg fra Gotland, hvor det er ganske nytt at mennesker av romfolket tigger utenfor dagligvarebutikkene. Debatten om tigging er dermed også ganske ny, og tiggernes tilstedeværelse omdiskutert, men i Domkyrkan denne søndagen gikk kollekten til overnatting for tiggerne nå i vintertid.  

— Dette er et av de diktene jeg har skrevet som jeg ikke helt klarer å forklare, fordi det bare kom til meg. Men jeg tror faktisk du er på riktig spor, når du tenker på romfolket, fordi jeg ser tiggere hver eneste dag utenfor butikken. Det er ganske morsomt at du nevner det.

— Men kanskje kan diktet også handle om de julereisende, der kulda ikke nødvendigvis blir like dyster? Da får jeg lyst til å se bildet på nysnøen som «blå tråder på bakken» som et blått savn etter røtter, og etter å komme hjem.

— Det bildet på nysnøen er mer enn bare de blå trådene. Jeg har ventet på at noen skulle tolke det som noe mer, fordi det hele tiden var meningen. Jeg tror kanskje disse blå trådene på bakken handler om å finne sin egen identitet — å finne sine røtter eller å forstå hvordan ting henger sammen. De blå trådene på bakken er sammenknyttet som i et nettverk, akkurat slik alt henger sammen med alt.  

— En siste ting er jo disse mystiske gatelyktene i form av natteravner. Vil du fortelle mer om bildet? 

— Jeg tenker på gatelyktene som voktere. Opprinnelig var det et bilde på at gatelyktene passer på de sårbare menneskene som er ute om natten — over den hutrende tiggeren med tomme hender som sitter på bruenden med et teppe over seg.  Mens gatelyktene i form av natteravner i dette diktet favner om flere enn bare tiggeren, men alle de som trenger å bli voktet over.

Fått tro på skrivinga
Da Skolekammeret ble nedlagt, var det samtidig med en invitasjon om å delta i Diktkammeret. Som diktlærer i Diktkammeret, Helge Torvund, skriver i et innlegg, «Alle som vil halda fram med å legge ut dikt, er velkomne over på Diktkammeret! Mange av dei som er der frå før av, har skrive om kor imponerte dei har vore over den høge kvaliteten dikta på Skolekammeret har hatt. Eg håper de vil gli inn blant dei andre deltakarane der, og halda fram med å skriva dei dikta de vil skriva, og leggja dei ut».

Hva tenker Liv-Christine om å delta i de «voksnes» forum?

— Jeg har foreløpig ikke deltatt med noe dikt i Diktkammeret, fordi jeg ikke har klart å skrive noe på en stund, men jeg tenker å delta fremover, og er spent på hvordan det kommer til å bli.

Både vemodig og takknemlig avslutter hun med å takke for Skolekammeret:

— Jeg må bare takke for de årene jeg rakk å være i Skolekammeret. Det har betydd utrolig mye for meg, og det er derfor også veldig vemodig å skulle svare på spørsmålene i dette intervjuet, og vite at det er siste gang, sier novemberpoeten:  

— Jeg er sikker på at det sitter veldig mange der ute som er like takknemlig som meg — Skolekammeret har vært et helt uvurderlig tilbud for unge og lovende diktere, som har ønsket tilbakemeldinger på arbeidene sine. Jeg har blitt utrolig nært knyttet til Skolekammeret og setter uendelig stor pris på de flotte tilbakemeldingene fra juryen og i kammeret. Det har fått meg til å tro på meg selv, og tro mer på skrivingen enn jeg noensinne før har gjort.

En minst like vemodig jury gratulerer — med følgende jurykommentar:
 
Kontakt, håp, fellesskap
«De reisende» er et assosiasjonsrikt og ikke minst aktuelt dikt. Alt er bevegelse. Men også lys. «Hver fure i huden Forteller en historie». Men det er kontakt. Håp. Og fellesskap. Natteravnene gjør jobben. Poetisk. Med sang. I mørket. Vakrere enn en symfoni. Lysere enn asfalt. Den trenger igjennom alt. Også senhøsten.

For juryen,
Kristian Rishøi

DIKT I DAGBLADET • Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre. Ungdomsforumet Skolekammeret (startet 2003) er fra 1. desember 2014 lagt ned.
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). En finalist blir kåret til månedens poet.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)