Liv etter døden

Det første av Jon Fosses siste skuespill er som et langt dikt. Det andre savner en scene.

BOK: Det kan være et limbo, et dødsrike eller en drømmeverden. Den kvinnelige hovedpersonen i Jon Fosses «Rambuku» lengter dit, mens familien i «Skuggar» av samme forfatter vil bort fra det underlige ingenmannslandet der de møtes. I det første stykket ønsker man seg ut av en trøstesløs tilværelse og inn i noe større og bedre, i det andre ser man tilbake på en omskiftende fortid.

Malerisk

Nesten halvparten av «Rambuku», som ble uroppført på Det Norske Teatret i februar i fjor, er en monolog. Den framføres av en skuffet, men ennå håpefull kvinne overfor en umælende mann. De skal til Rambuku, forklarer kvinnen, men hva dette Rambuku er, en løfterik framtid, døden, en person, kanskje en frelser, forblir uklart. Men der er det «trær, fugler og engler», gamle venner og kjente. Overfor mannen lar kvinnen monologen få en bønnfallende og besvergende form. Den er som et syngende dikt; vakkert, malerisk og lett å lese. Idet stykket antar dialogisk form faller temperaturen noe. På slutten, da den forjettede Rambuku kommer ut av fjellet, får Fosses sparsommelige linjer igjen det lyriske og eventyrlige skjæret fra begynnelsen.

Skyggeverden

I det andre skuespillet, «Skuggar», er vi i en underlig og interessant skyggeverden et sted mellom levende og døde, der en mann møter igjen sine foreldre, sin kone, kameraten hun forlot ham for, og farens elskerinne som en gang truet foreldrenes ekteskap. De har ikke møttes på mange år, og ingen vet hvorfor de nå er samlet. Med to trekantdramaer i kofferten skulle man tro det var dommens dag, men ennå er hovedpersonene famlende og unnvikende.

Gir for lite

Bare små stykker av drivved fra en dramatisk historie skyller gjennom samtalene, men snarere enn å ta konfrontasjonene faller de seks tilbake i intetsigende, vennlige klisjeer: «Godt å sjå deg igjen». «Fint å treffast». Under den første framvisningen av «Skuggar» under Festspillene i Bergen i fjor kunne man følge skyggespillet og de skiftende konstellasjonene på scenen. Med et såpass stort persongalleri blir Fosses minimalisme ekstra tydelig, og uten de sceniske tablåene til å utdype handlingen blir dette for lite å spinne videre på. Til tross for at de små dryppene av informasjon om hovedpersonenes fortid skaper et fascinerende sosialt puslespill, blir dette ensforming snarere enn suggererende for denne anmelder. Dessuten kan det bli enerverende i lengden med alle disse tryglende kvinner og alle disse tause menn.