Liv etter døden

Det første av Jon Fosses siste skuespill er som et langt dikt. Det andre savner en scene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Det kan være et limbo, et dødsrike eller en drømmeverden. Den kvinnelige hovedpersonen i Jon Fosses «Rambuku» lengter dit, mens familien i «Skuggar» av samme forfatter vil bort fra det underlige ingenmannslandet der de møtes. I det første stykket ønsker man seg ut av en trøstesløs tilværelse og inn i noe større og bedre, i det andre ser man tilbake på en omskiftende fortid.

Malerisk

Nesten halvparten av «Rambuku», som ble uroppført på Det Norske Teatret i februar i fjor, er en monolog. Den framføres av en skuffet, men ennå håpefull kvinne overfor en umælende mann. De skal til Rambuku, forklarer kvinnen, men hva dette Rambuku er, en løfterik framtid, døden, en person, kanskje en frelser, forblir uklart. Men der er det «trær, fugler og engler», gamle venner og kjente. Overfor mannen lar kvinnen monologen få en bønnfallende og besvergende form. Den er som et syngende dikt; vakkert, malerisk og lett å lese. Idet stykket antar dialogisk form faller temperaturen noe. På slutten, da den forjettede Rambuku kommer ut av fjellet, får Fosses sparsommelige linjer igjen det lyriske og eventyrlige skjæret fra begynnelsen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer