Liv laga

Velskrevet om en psykiatrisk pasients kamp for å komme på fote igjen.

BOK: Fra Amalie Skram til Karin Fossum har kvinnelige forfattere skildret livet på psykiatrisk institusjon. Med «Liv laga» slutter danskfødte Susanne Agerholm seg til rekkene. Og hun gjør slett ikke skam på sine berømte medsøstre.

Romanen gir ikke bare en god og sannferdig skildring av et behandlingsforløp, den har også betydelige stilistiske kvaliteter.

Hva angår det siste, har Agerholm tatt et langt skritt framover fra debutromanen «Hvitt porselen» (1996), som var interessant nok, men litterært sett nokså upolert.

Sterke skjebner

En viktig ting har imidlertid de to romanene til felles. Begge vitner om en forfatter som evner å få leseren til å leve seg inn i menneskeskjebner. I sin debut beskrev hun et anorektisk tilfelle på en så intim og kroppsnær måte, og med så stor sans for ekle detaljer, at man som leser var i ferd med å miste appetitten og satt og unnet både seg selv og hovedpersonen et bedre måltid til slutt.

Med «Liv laga» er det likedan. Agerholm får oss til å føle med Signe, selv om hun ikke er noen enkel sjel og ikke bare kaller på sympati. Under lesningen sitter vi hele tida og håper på at hun blir frisk igjen, både for hennes egen og omgivelsenes skyld.

Dag for dag

Romanen starter med at Signe blir innlagt etter et selvmordsforsøk, og den ender, som seg hør og bør, med at hun blir utskrevet. På hospitalet følger vi henne nærmest dag for dag, i hennes kamp for å komme på fote og vinne igjen troen på seg selv. Vi opplever hvordan hun gradvis forandres i omgangen med de andre pasientene, med de ansatte og især med den kvinnelige sjefpsykiateren, som kommer til å bety svært mye for henne.

Signe er gift og har to barn. Det gir hennes plager en særlig dimensjon. Agerholm får godt fram hvordan disse reagerer og takler problemene - mer eller mindre godt, og slik det blir sett og forstått av Signe selv.

Portrettet av ektefellen er kanskje litt i blekeste laget. Til gjengjeld er bildet av foreldrene trukket opp med kraftige penselstrøk. Det gjelder især moren, som åpenbart må bære en stor del av skylden for at Signe har havnet der hun er.

Sterkt nærvær

Forfatteren er utdannet sykepleier og er vel bevandret i sitt stoff. Hun gir en solidarisk-innforstått skildring av forholdene på sykehuset, men også rom for kritikk av måten de ansatte behandler pasientene på. Men ettersom «Liv laga» er en jeg-roman, må vi huske på at det er Signes vurderinger vi blir gjort delaktige i, og hun er selvsagt ikke noe sannhetsvitne. Dette gjelder også for forholdet til de pårørende.

Handlingen ligger noen år tilbake i tida, til det året kong Olav døde, og amerikanerne første gang invaderte Irak. Men framstillingen er i hovedsak holdt i historisk presens.

Det gir en sterk nærværsfølelse som intensiveres av de mange konkrete observasjonene. I «Liv laga» er både ytre sansninger og indre følelser presist og detaljrikt gjengitt, i et billedrikt og impresjonistisk språk.

Det er en skildring fra «virkeligheten», og man kan ikke annet enn glede seg over at Agerholm, i likhet med en del andre av dagens forfattere, føler seg forpliktet overfor «det virkelige liv».

Romanen er nok i lengste laget. På den andre side understreker nettopp lengden hvor små og mange de skrittene er, som må tas for at et så psykisk nedkjørt menneske som Signe kan komme til hektene igjen. Når denne prosessen er framstilt på en så litterært tilfredsstillende måte som her, er det all grunn til å gi forfatteren honnør. Både for folk som selv har møtt veggen, for pårørende og for alle oss andre, er «Liv laga» nyttig og stimulerende lesning.