Liv Marit Wedvik

Ekstrem profesjonalisering.

CD: Liv Marit Wedviks transformasjon fra tvilsom «popheltinne» i bensinstasjonenes cd-hyller til spiselig artist på stort selskap er av typen vi normalt bare finner i beste tv-realitysendetid. Vi snakker i så fall om en musikalsk krysning av «Svanen» og «Ekstrem oppussing»: resultatet er noe helt annet enn utgangspunktet.Wedvik er en hyggelig dame med en grei stemme og en engelskdiksjon i kontinuerlig framgang. I profesjonelle omgivelser og med et betydelig mer kresent og subtilt utvalg låter enn tidligere - Lowell George-låten «Heartache», som hun har lånt fra Suzy Bogguss, er en av få coverlåter - blomstrer hun selvsikkert.Soundet er overraskende tørt og relativt tilbakeholdent, se for deg en mer jordnær, mer countryfokusert og uglorete utgave av Shania Twain, uten stemmemessig sammenlikning for øvrig. Dette er et sunt og bærekraftig grep i forsøket på å distansere seg fra en belastende musikalsk fortid. «Home Sweet Home» er veldig oppløftende med tanke på utgangspunktet.Snur vi kvalitetsperspektivet og ser det hele fra toppen, skorter det på de virkelig gode egenskrevne låtene, Wedvik har fortsatt utviklingsmuligheter som vokalist, og plata som helhet er noe formularisk sammensatt i sin forutsigbare veksling mellom rocka uptempolåter, ballader og den kjedelige mellomtingen. Men hei, EMI har ikke snappet Wedvik fra Showtime Records for å lage kultplater - de skal gi henne et artistisk opprykk, og det har de fått til.