Liv og død med MorrieD

Såkalt livsvisdom er fritt vilt på dagens bokmarked, til fortjeneste for gladprester og andre penneføre fariseere. Men det finnes en oppriktig perle her og der. «Tirsdager med Morrie» er en slik.

Historien om Morrie er i det ytre kort fortalt. Bokas undertittel, «En gammel mann, en ung mann og livets viktigste lærdom», sier i grunnen det hele. Forholdet mellom en disippel og en eldre læremester er et velbrukt litterært grep, som appellerer til vårt behov for trygghet og veiledning i de eksistensielle spørsmål i livet. Mitch Albom er så heldig å ha hatt en læremester av denne typen, og hans gamle collegeprofessor og venn Morrie Schwartz er da også denne bokas store stjerne. «Har du noensinne hatt en slik lærer?» spør forfatteren. De færreste har nok det.

Forbilde

Mitch og Morrie møtes på college, der sistnevnte er en uortodoks og høyt verdsatt lærer. Han misliker karakterer, snakker med sine elever om verdien av stillhet og kjærlighet, og foreleser om nødvendigheten av å bli «fullt og helt menneske». Etter skolegangens slutt tenker likevel ikke Mitch så mye på sin gamle veileder, før han tilfeldigvis mange år seinere får se ham som gjest i et fjernsynsprogram.

Morrie har nylig fått diagnosen ALS, en uhelbredelig og invalidiserende nervelidelse, som for øvrig fysikeren Steven Hawking også lider av. På grunn av sin vilje til å gjøre det meste ut av livet, er Morrie nå blitt et forbilde for mange. Han skriver aforismer, holder samtalegrupper, korresponderer med andre syke og har til enhver tid huset fullt av venner og tidligere elever - alt mens kroppen visner bort i et stadig økende tempo. Mitch, som hittil har vært mest opptatt av sin egen materialistiske tilværelse og karrieren som berømt sportsjournalist, oppdager til sin forbauselse at han faktisk har savnet Morrie og det han står for. Som en fortapt sønn vender han tilbake til sin ungdoms ideal, der han møtes med åpne armer og faderlig kjærlighet.

De to bestemmer seg for å sette i gang et bokprosjekt, og «Tirsdager med Morrie» er fortellingen om deres faste møter i løpet av noen få måneder fram til Morries død. Her snakkes det om sorg og anger, om redselen for å bli gammel, om kjærlighet og ekteskap, tilgivelse og død og mye annet.

Dessuten får vi en usminket versjon av sykdomsforløpet, der den sviktende kontrollen over selv de enkleste kroppsfunksjoner skildres på inngående vis. Eller som Mitch sier det om sin venn: «Så lenge jeg kjenner ham, har jeg to overveldende ønsker: Å gi ham en klem og å gi ham en serviett.» Bokas fortjeneste er at den formidler den sakte døende Morries livsmot slik at til og med den mest distanserte leser til sin forbauselse finner seg selv sterkt beveget underveis. Det er i sannhet en sjeldenhet å bli følelsesmessig berørt av et kapittel med overskriften «Vi snakker om følelser». Bokas hovedperson er ingen filosof, men først og fremst et åpent og nysgjerrig medmenneske. En humanist i ordets egentlige forstand.

Storhet

Morrie er rett og slett et gripende bekjentskap, med sitt stedige livsmot og sin lune humor. Mitch Albom framstår ikke som noen fremragende ordkunstner eller stilist, og boka er ikke en «magisk skildring», slik forlaget så svulstig vil ha det til - men det er likevel en udefinerbar storhet her, som løfter denne lille fortellingen opp på et høyere plan enn den utbrukte selvutviklingssjangeren skulle tilsi. Det skal etisk tyngde til for å fortelle leseren at «Kjærligheten vinner alltid» og at «Vi er for opptatt av materialistiske ting», uten å framstå som sentimental eller triviell.

«Tirsdager med Morrie» balanserer hårfint mellom enkelhet og banalitet. Men Morrie redder dagen.