Livet ansikt til ansikt

Det var ikke alltid maksvær i Erik Byes liv.

Erik Bye (1926-2004) var den første som rugget på lørdag som ukas fjernsynskosedag. Det skjedde gjennom direktesendte «Lørdagsredaksjonen» fra 1980 til 1982.

Hva var dette? Atomvåpen, gisseldrama, geriljaledere og Altasaken opp i gudskjelov-vinen? «Folket» ville ikke ha alvor på frikvelden, og bråk ble det. Stortinget tok det opp til debatt. Som Erik Bye skriver i boka «… å skyte en teddybjørn», var det å komme med noe annet enn uforpliktende underholdning en lørdagskveld som å rive suttekluten fra et barn. Folk ville ha kos og sparkepiker - ikke angst for framtida. Til gjengjeld tok de intellektuelle Erik Bye til seg. De som til da hadde funnet ham for lett.

Men var Erik Bye noen gang en lettvekter gjennom sine mer enn 40 år i NRK? Det er ikke slik jeg husker ham. Men han hadde varme og sjarme. Han var seg sjøl, enten han snakket med konge eller fant. Han kunne flørte. Noen vil huske ham med Josephine Baker i armkroken. Samtalen dirret sensuelt.

Han hadde salte samtaler med sjøfolk, enten det var i «Vi går ombord» med Det Norske Sjømannskor som selvestejulekvelden samlet familien rundt TV´n, eller i egne programmer om sjøens krigsinvalider.

Han slapp de mongoloide barna og voksne inn i stua vår. Han alminneliggjorde dem med Downs syndrom, som det heter i dag. De var ikke lenger rare. En mor fortalte at hun etter programmet for første gang våget å ta sin datter med Downs syndrom med i butikken.

Erik Bye ble så vidt vites den første NRK-medarbeider uten fast tilknytning til en avdeling. Han fikk sin egen stab, og ble en frifant.

Han brakte oss til prærien. Til indianerne. Til ubegripelig fattigdom og sult i Afrika. Han viste oss livet, utilslørt ansikt til ansikt. Og ble elsket også der han kom. I Ghana ble en høvdingsønn oppkalt etter ham.

Det var ikke alltid maksvær i Erik Byes eget liv. Kanskje var det det som gjorde ham til en ærlig medspiller. Han fikk Norge til å gråte. Han fikk Norge til å le. Han fikk oss også til å tenke.