DET SKJEVE FORHOLDET: Engstelige Mathea (Anne Marit Jacobsen) har vært helt avhengig av ektemannen. «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» er en klok forestilling om regnskapet hun må gjøre opp etter å ha blitt enke. Foto: LP Lorenz / Nationaltheatret.
DET SKJEVE FORHOLDET: Engstelige Mathea (Anne Marit Jacobsen) har vært helt avhengig av ektemannen. «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» er en klok forestilling om regnskapet hun må gjøre opp etter å ha blitt enke. Foto: LP Lorenz / Nationaltheatret.Vis mer

Livet bak lukket dør

Anne Marit Jacobsen fletter et bånd mellom seg og oss i «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg»

TEATER: Anne Marit Jacobsen er en av skuespillerne som klarer å knytte sterke bånd mellom seg og publikum. Det er noe med det åpne, uttrykksfulle ansiktet hennes som, i tillegg til å gestalte rollen, skaper følelsen av at det som skjer, kommer fra et dypt, genuint sted.

Hun ønsket selv å spille hovedrollen som Mathea i dramatiseringen av Kjersti Annesdatter Skomsvolds «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg», og skaper en skikkelse som beveger med all sin uvørenhet.

Jacobsen er for det meste alene på amfiscenen, som er omskapt til en gammelmodig leilighet for to: Dobbeltseng, to stoler, to kaffekopper på bordet. Han som delte bord og seng med Mathea, ektemannen Epsilon, er død, og enken aner ikke hvordan hun skal fylle det gapende tomrommet. Hun er isolert og ensom, redd for å leve og for å dø, men også rik på galgenhumor og treffende observasjoner.

Skjevt forhold
Etter en stund trer et tankebilde av den unge Epsilon (en fin, oppriktig Nils Golberg Mulvik) inn på scenen. Mens Mathea hengir seg til minnene, får publikum rullet opp en historie om et ømt, men skjevt parforhold: Hun har vært engstelig og avhengig inntil det sykelige, meldt seg ut av det alminnelige sosiale livet og lent seg bare på ham. Han har villet gjøre verden større, både for henne og for seg selv. Hun har nok vært litt utmattende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke vanskelig å forstå at romanen og teaterprosjektet har appellert til Margreth Olin, som her debuterer som teaterregissør. Noe av det samme blikket som merkes i Olins beste filmer, finnes i «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg»: Det er nådeløst og forståelsesfullt, skjønnmaler ikke virkeligheten, men har varme for de feilbarlige folkene i den.

Første akt av den to timer lange forestillingen kunne vært snurpet sammen i sidene: Den er god, morsom, men snurrer iblant rundt seg selv.

Folder seg ut
I andre akt folder historien seg sakte ut og blir større. Den ørlille volten som er Matheas hverdag rommer spørsmål om hvordan tilværelsen egentlig kan fylles med noe meningsfullt, hva som kommer fra en selv og hva som kommer fra andre.

Mathea eksperimenterer med å lage en tidskapsel, et skrin med ting som har vært viktige i livet hennes. I prosjektet anes behovet for å sette spor, å ha vitner, en sår lengsel for en person som har delt sine opplevelser og erfaringer med bare én annen, og han er borte. Kanskje må bekreftelsen komme fra Mathea selv.

Helt til sist, på vei mot den siste overgangen, åpner mikrokosmoset på scenen seg, blander seg med store, vakre bilder av trær og vann og lander denne lille, kloke forestillingen.