TEATER: Anne Marit Jacobsen er en av skuespillerne som klarer å knytte sterke bånd mellom seg og publikum. Det er noe med det åpne, uttrykksfulle ansiktet hennes som, i tillegg til å gestalte rollen, skaper følelsen av at det som skjer, kommer fra et dypt, genuint sted.

Hun ønsket selv å spille hovedrollen som Mathea i dramatiseringen av Kjersti Annesdatter Skomsvolds «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg», og skaper en skikkelse som beveger med all sin uvørenhet.

Jacobsen er for det meste alene på amfiscenen, som er omskapt til en gammelmodig leilighet for to: Dobbeltseng, to stoler, to kaffekopper på bordet. Han som delte bord og seng med Mathea, ektemannen Epsilon, er død, og enken aner ikke hvordan hun skal fylle det gapende tomrommet. Hun er isolert og ensom, redd for å leve og for å dø, men også rik på galgenhumor og treffende observasjoner.

Skjevt forhold Etter en stund trer et tankebilde av den unge Epsilon (en fin, oppriktig Nils Golberg Mulvik) inn på scenen. Mens Mathea hengir seg til minnene, får publikum rullet opp en historie om et ømt, men skjevt parforhold: Hun har vært engstelig og avhengig inntil det sykelige, meldt seg ut av det alminnelige sosiale livet og lent seg bare på ham. Han har villet gjøre verden større, både for henne og for seg selv. Hun har nok vært litt utmattende.