Livet etter a-ha

NEW YORK (Dagbladet): Det går opp og ned her i livet, ikke minst i musikkbransjen. Det vet Paul Waaktaar Savoy alt om. For få år siden spilte han for 200000 i Sør-Amerika. I kveld spiller han på en liten klubb i New York der han må være sin egen roadie.

Sammen med resten av Savoy gjorde det tidligere a-ha-medlemmet en tilsvarende spillejobb på den samme New York-klubben forrige tirsdag. Og undertegnede hadde gleden av å være til stede på nettopp Brownies i East Village denne kvelden. Ja, jeg sier gleden, fordi Savoy har mye å by på.

  • Men det mest sentrale en slik kveld blir selvsagt kontrasten mellom tidligere tiders popularitet og den veggen av motgang Waaktaar Savoy har møtt de siste par årene. For når du har toppet listene over hele verden, spilt for horder av hylende fans og tjent deg styrtrik på popmusikk, da er det tøft den dagen du må lempe ditt eget utstyr av scenen etter en spillejobb på en anonym New York-klubb for 70 mennesker. Så tøft er det at det knapt nok virker som noen oppmuntring når 20 av publikummerne strømmer ned i garderoben etter konserten og framstår som hardbarkede a-ha-fans. En har kjørt tre timer i bil fra Washington. En annen har kommet med fly fra Arkansas. Selv om fansen også har med seg Savoy-plater de vil ha signert, er det ikke denne typen fans Paul ønsker seg. Drømmen er en helt ny generasjon fans som ikke bryr seg om hva Savoy-sjefens tidligere band het. Men foreløpig blir det med drømmen. Savoys siste album, det svært gjennomførte «Lackluster Me», stoppet med et brak på 11000 solgte her hjemme, og i USA er ikke plata engang gitt ut. Motivasjonen bak New York-konsertene er å skape interesse hos amerikanske labels. Om det resulterer i noe gjenstår å se.
  • Uansett gir jeg min beundrende støtte til en fyr som Paul Waaktaar Savoy. Han er trolig Pop-Norges beste låtskriver gjennom tidene, han har fortsatt masse å gi, og - sist, men viktigst - han er der ute og slåss istedenfor å sitte hjemme som rik og bitter.