Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Livet etter Sandberg

Per Sandbergs avgang løser ett problem, men skaper også nye. En svekket statsminister må styre med et mer urolig Frp, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Det tok sin tid, men til slutt var alle enige om at det hadde vært en nødvendig tur. Men neppe særlig hyggelig, for det viste seg å være forskjeller på kart og terreng. Først var Erna Solberg rund og tilgivende, nærmest indolent. Så kom det nye opplysninger som viste Per Sandbergs alvorlige sikkerhetsbrudd og manglende tillit til statsministerens kontor. Da får vi tro tonen på bakrommet ble skjerpet. Til slutt tok statsministeren og den avtroppende fiskeriministeren en offentlig duett som nesten endte i omfavnelse.

Dette var politisk teater på sitt mest klassiske. Tragedien og konfliktene skulle gjøres til sitcom, til familieunderholdning med en lykkelig slutt og kort hukommelse. Men helst ikke til farse der overspillet blir for tydelig. Det var bare såvidt båten bar. For bak den tydelige regien var det gufs av kulde. Når statsministeren og partileder Siv Jensen roser Per Sandberg for prosessen, beslutningen og hans klokskap, betyr det at de er lettet over at han tok til vettet. Belønningen er at de strør noen laurbær på hans vei ut av maktposisjonene.

Sannheten er at Per Sandberg ikke hadde noe valg. Selv hans tallrike støttespillere i partiet møtte ham med kulde og overdøvende taushet etter Iran-eventyret. For mye av hans politiske kapital hadde gått tapt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå brer det seg en lettelse i regjeringen og i dens partier, men også en utmattelse. Et sted går det en grense for hvor mange Frp-statsråder som kan gå. Dessuten er det ikke sikkert at livet etter Per Sandberg blir noen dans på roser. Mannens hissige temperament, hans krigerske retorikk og skiftende posisjoner, bidrar til å stenge for innsyn i hans andre politiske bidrag.

Siv Jensen kan sende en stor takk til Per Sandberg for sin egen trygge lederposisjon, og for at regjeringsprosjektet så langt har gitt gode resultater. Som nestleder - og i kraft av sin folkelige appell - har Sandberg hatt rollen som stabilisator innad i Frp. Han har aldri hatt ambisjoner om selv å bli partileder, og har derfor ikke utgjort noen trussel mot Siv Jensen. Tvert i mot har Sandberg gitt sterke bidrag til at partiets høyrepopulistiske fløy stort sett har opptrådt lojalt overfor partilederen. Denne rollen har ofte vært synlig på partiets landsmøter der det alltid er fare for sprekkdannelser.

På Frp´s sentralstyremøte 3. september skal det velges en konstituert nestleder etter Per Sandberg. Det blir mest sannsynlig Sylvi Listhaug og kan ikke bli hennes største konkurrent innad i partiet, Jon Georg Dale. Landbruksministeren sitter ikke i sentralstyret. Siv Jensen har selv pekt på Listhaug som en sterk kandidat og forsikret at de to samarbeider på en utmerket måte. Helheten er selvsagt mer kompleks og utfordrende. En slik konstituering vil kunne gi Listhaug en stor fordel i den fremtidige kampen om lederskapet i partiet.

Når Sylvi Listhaugs stjerne stiger på nytt, kan effekten raskt bli mer uro. Det er ikke lenge siden hun måtte gå av som justisminister etter en prosess der hun trosset og ydmyket Erna Solberg. Det gjør ikke saken bedre at Listhaug har et ytterst anstrengt forhold til KrF, partiet som holder regjeringen ved makten. Å hevde at KrF-leder Knut Arild Hareide sleiker imamer opp etter ryggen, er ikke akkurat noen invitasjon til intim pardans.

På meningsmålingene er det tegn til at Frp stagnerer eller går tilbake. Utvikler det seg til en dypere trend, kan det raskt slå over i mer høylytt uro. Allerede i går gikk stortingsrepresentant Jon Helgheim ut i Klassekampen og uttrykte frykt for at det vil bli snevrere rammer i partiet for hva som kan sies når Per Sandberg er borte. På kort tid er tre «frittalende» statsråder fra Frp lempet av taburettene: Sylvi Listhaug, Per-Willy Amundsen og Per Sandberg. Mangel på direkte linjer til disse delene av partiet, svekker Siv Jensens politiske kontrollspenn.

Statsminister Erna Solberg har kanskje stanset en blødning, men mangler en politisk diagnose og en kur. Morten Myksvoll, kommentator i Bergens Tidende, skriver at «ein statsminister kan ikkje berre drive leiarskap frå bakrommet». Det er en treffende observasjon. Selvsagt må en statsminister holde laget samlet, men hun må også lede det med styrke, ro og autoritet. Landets leder må aldri bli en medgangssupporter som unngår vanskelige kamper.