Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Livet etter toppen

Da den 33 år gamle newzealenderen Edmund Hillary nådde toppen av Mount Everest (8848 m) sammen med Norgay Tenzing Sherpa den 29. mai 1953 på selveste dronning Elizabeths kroningsdag, tok britene helt av. «The crowning glory – Everest is conquered!» var gjennomgangstittelen i britiske aviser. Imperiet hadde endelig fått en nasjonalhelt som ikke var skapt av krig og konflikter. Det var britenes niende forsøk på å beseire «Den tredje pol», som Everest ble kalt etter at de hadde tapt kampen om både Nordpolen og Sydpolen på begynnelsen av 1900-tallet.

Edmund Hillary var en erfaren fjellklatrer da han ble utvalgt til å være med på britenes første Everest-ekspedisjon fra Nepal-siden i 1951. Han kom fra beskjedne kår på New Zealand der han livnærte seg som birøkter, og følte seg ikke så veldig høy i hatten før det første møtet med engelskmennene: «… for alt jeg vet barberer de seg hver dag, og vil insistere på at alt skal holde en viss standard. Vi må nok stramme oss opp, og være forsiktige med språket,» skrev han i sin første bok, «High Adventure», som kom ut i 1955. Men hans engstelse ble snart borte. «Jeg har sjelden sett en mindre representativ gjeng, og mine planer om å kle meg om til middag forsvant for alltid.»

Britenes sju første Everest-ekspedisjoner hadde gått fra Tibet-siden, men ingen hadde kommet høyere enn ca. 8500 meter. Heller ikke den første Nepal-ekspedisjonen lyktes. Den ble stoppet av uoverstigelige bresprekker i Khumbu-breen allerede på 6000 meter. Året før fikk en sveitsisk ekspedisjon tillatelsen til å prøve seg. Britenes nerver var i høyspenn, men sveitserne nådde heller ikke toppen. De måtte gi seg på 8600 meter.

Britene kunne puste lettet ut, og dro av gårde med en ny, slagkraftig ekspedisjon i 1953. Bresprekkene ble forsert ved hjelp av sammenbundne aluminiumsstiger, klatrerne brukte ekstra oksygen allerede fra 7000 meter og det ble lagt faste tau helt opp til sveitsernes høyeste leirplass.

Det første topplaget måtte snu på Sørtoppen, bare 100 høydemeter fra hovedtoppen. Dermed var det duket for det som skulle bli verdens mest legendariske klatrekamerater: Edmund Hillary og Norgay Tenzing Sherpa. Begge nådde toppen kl. 11.30. Meldingen ble telegrafert i kode til avisen The Times i London, og gikk snart verden rundt.

Men det var ett spørsmål som sto ubesvart: Hvem nådde toppen først? Hillary eller Tenzing? Eller som det ganske snart ble utlagt: Det britiske imperiet eller India/Nepal der Tenzing henholdsvis bodde og var født? Under alminnelige forhold ville det kanskje ikke betydd så mye. Men dette var bare fem år etter at India var blitt kvitt britisk kolonistyre. Landet trengte helter, på samme måte som det ferske Norge hentet identitet og stolthet fra polfarerne Nansen, Johansen og Amundsen. Samme behov hadde det skrantende britiske imperiet. Det måtte bli storpolitikk av sånt.

Hillary og Tenzing var blitt enige om at de ikke skulle si hvem som var først på toppen, men ble utsatt for et voldsomt press fra høyeste politiske hold. For å dempe trykket sendte de ut en melding som lød: «Vi nådde toppen nesten samtidig». Det bidro ikke akkurat til å dempe spekulasjonene. Snarere tvert imot.

Til slutt orket ikke Tenzing mer. I sin selvbiografi som utkom litt seinere enn Hillarys bok i 1955, fortalte han hva som hadde skjedd på de siste meterne til toppen: «… det var neppe mer enn en et par meter tau mellom oss. Jeg tenkte ikke på noe slikt som «først» og «sist»(…) Vi gikk sakte og støtt oppover, og da vi var der gikk Hillary først på toppen. Så gikk jeg etter.»

Avsløringen skapte voldsomme reaksjoner i India og Nepal. Tenzing ble beskyldt for å ha latt seg presse av britene. Men Tenzing holdt på sin rett til å fortelle de faktiske forhold, selv om han visste at han skuffet sitt folk. «… jeg skylder mye, men likevel skylder jeg Chomolungma mer. Bare sannheten er god nok for framtida, og bare sannheten er god nok for Chomolungma,» skrev han. (Chomolungma er sherpafolkets navn på verdens høyeste fjell, og betyr «Alle vinders mor».)

Den smilende og overlykkelige Tenzing på toppen av hans drømmers fjell, var et av de sterkeste minnene Edmund Hillary satt igjen med etter bestigningen. Hillary ville heller ikke bli tatt bilde av der oppe. Verdens mest berømte klatrebilde er derfor av Tenzing med FNs, de britiske, indiske og nepalske flaggene på isøksa. Så gikk de ned igjen – til en berømmelse ingen av dem noensinne hadde drømt om.

Mange som har nådd høydepunkter i livet, har opplevd at fra toppen går det bare nedover. For Hillary ble bestigningen av Mount Everest starten på en livsgjerning det står enda større respekt av.

Han skjønte tidlig at han kunne bruke statusen til noe mer enn å delta på offisielle mottakelser og feiringer. På sine mange reiser i Nepal både før og etter ekspedisjonen i 1953, hadde Hillary opplevd sherpafolkets utrolige sjenerøsitet, utholdenhet og lojalitet. Han hadde samtidig sett hvor sårbare de var; fattige, analfabeter og uten de mest basale ting som skole og helsetjenester. Derfor begynte han å samle inn penger. I 1960 ble arbeidet formalisert gjennom stiftelsen Himalayan Trust som kan vise til imponerende resultater skapt av en enkelt manns ønske om å gi noe tilbake til et folk han hadde lært å verdsette like høyt som fjellene deres.

Stiftelsen har til nå bygget to sykehus, tretten helseklinikker og tretti skoler i flere av Nepals høyeste dalfører der sherpafolket bosatte seg etter å ha innvandret fra Tibet for 450 år siden. Mer enn 100 studenter får hvert år penger fra stiftelsen til å skaffe seg høyere utdannelse. Det er plantet 100000 nye trær i de bratte og karrige dalsidene for å motvirke avskoging. I tillegg er det tilført både kunnskap og ressurser til effektivisering av landbruket.

Hillarys bistandsprinsipp var såre enkelt: 1. Fokus på fundamental infrastruktur. 2. Gjennomføre de tiltakene som sherpaene selv ønsker. 3. Involvere sherpaene i arbeidet for å stimulere til selvhjelp. 4. Minimere stiftelsens kostnader gjennom frivillighet. 5. Overføre pengene direkte og uten innblanding fra myndighetene.

Livet ble snudd på hodet for Tenzing etter Everest. Da han langt om lenge kom hjem til sitt lille hus i Darjeeling i India, skrev han: «Jaja, jeg var på vei hjem igjen. Men hjem til hva? Hva skulle jeg ta meg til nå? Hva ville skje med meg? Først ville det blir enda flere mottakelser, flere intervjuer, flere folkemasser, mer zindabad («lenge leve», red. anm.). Men når så det var slutt også? Jeg hadde beseiret fjellet mitt. Men livet mitt måtte jeg fortsatt leve.»

Edmund Hillarys erklærte også eventyret for slutt i sin bok. Da han nylig døde, 88 år gammel, må det ha vært med en følelse av at det var da det egentlig begynte – slik tusenvis av sherpaer opplevde det hver gang han kom tilbake til dem for å se hvordan stiftelsens arbeid fungerte.

For Hillary ble toppen av verdens høyeste fjell et verdifullt sted på veien. Bare et menneske med større kjærlighet til folk og fjell enn til seg selv, kan få oppleve å virkeliggjøre sitt eget livsmotto så mange ganger: «Vær bestemt, stil høyt!»

•Jon Gangdal var på toppen av Mount Everest i 2005

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media