Livet etterdøden

Stiftelsen Fritt Ord vil styrke den kritiske offentlighet gjennom eierskap i Morgenbladet.

FOR NOEN TIÅR SIDEN ble det sagt om Morgenbladet at det var et tegn på at det var et liv etter døden. Det kan man for så vidt si det også er i dag, for bladet lever fortsatt, men i en annen journalistisk ham og med et annet formål enn det gamle konservative organ der Christian Christensen, CC, var den siste profilerte redaktør. I dag er avisa gjenoppstått som ukeavis, og befinner seg intellektuelt i en rar nisje der den henvender seg til gammelradikalere og verdikonservative og en og annen urbanist som er vanskelig å plassere i det tradisjonelle ideologiske mønsteret.

DET ER DENNE journalistiske rest stiftelsen Fritt Ord nylig forbarmet seg over sammen med Dagsavisen og en avlegger av Pax Forlag. Men det er Fritt Ord og dets styreformann Francis Sejersted som er den drivende kraft bak redningsaksjonen. Sejersted er gjennom stiftelsen og sin tidligere rolle som formann i Ytringsfrihetskommisjonen i ferd med å etablere seg som en slags overpublisist i det norske systemet. Slik sett kroner Sejersted nå sin gjerning. Det startet med hans oppgjør som historiker med professor Jens Arup Seip om rettsstaten, der Seip i en viss forstand representerte demokratiet. Men både som leder av Nobelkomiteen, som historiker og som aktiv og engasjert leder av stiftelsen Fritt Ord har Sejersted vist at han er en sterk forsvarer både av rettsstaten og demokratiet. Få hos oss representerer som han det Jürgen Habermas kaller den borgerlige offentlighet. Men han ser lysere på det liberale enn Habermas, noe som ikke minst kommer til uttrykk i den heftige debatten om ytringsfrihetens grenser med representanter for Det mosaiske trossamfunn, Antirasistisk senter og Andreas Skartveit.

TIDLIGERE HAR HAN brukt av Fritt Ord-penger til å støtte medieforskningen og den skrantende Dagsavisen. Slik markerer Sejersted og Fritt Ord sin posisjon som en egenartet mesen utenfor den profittsøkende kapitalen. De nye eierne av Morgenbladet representerer en idé om at det skal finnes en offentlighet utenfor kommers og stat og den foraktede tabloid. Gjennom støtten til Morgenbladet etableres et fellesskap mellom stiftelsen, det avpartifiserte Arbeiderbladet under navnet Dagsavisen og det avradikaliserte Pax, som også er Francis Sejersteds nye forlag. Om dette ikke er historiens slutt, så må det være nær ved. Men kan det nye Morgenbladet bli noe mer enn ei avis for den urbane subkultur?

SPØRSMÅLET er om det finnes en journalistkompetanse som kan drive dette på en slik måte at det får en snev av profesjonalitet som kan tiltrekke seg en leserkrets som strekker seg ut over det faste klientellet på Café Gabler i «Hotel Cæsar» og lytterskaren til P2s kulturmagasiner. Det må bli noe mer enn sammendrag av mellomfagsoppgaver skrevet av unge litteraturvitere i blanding med Erling Fossens urbanistiske sprell. Klassekampen har jo hatt en slags suksess i dette intellektuelle landskapet etter at Bjørgulv Braanen kom tilbake fra Dagens Næringsliv. Uten spennende og skriveføre journalister som har evne til å spisse og konfrontere, kan det lett forfalle til et blad man abonnerer på eller kjøper, og som blir liggende i store stabler ulest i påvente av bedre tid. Det kan lett bli evighetsseminaristenes framtidshåp.

DET SOM KJENNETEGNER lesergrupper som sokner til slike aviser, er at de først og fremst er ute etter å få bekreftet sitt eget verdensbilde. Det blir en livsstil å abonnere, men for at det skal bli til noe mer, må det også inngå i livsstilen å avsky avisa. Den må være kontroversiell. Den må ikke bli som det danske Information som ble den venstreorienterte intelligensens avis på 1970-tallet. Det er ei avis som «intet betyr for annet enn et lite kollektiv som famler og beføler hverandre i et forgjeves forsøk på gjennom gjensidig onani å oppnå utløsning», som den kjente forfatteren Carsten Jensen har skrevet.

DEN NORSKE avisverden er inspirert av den anglo-amerikanske, med vekt på nyhetsreportasjen. Den tyske og latinske tradisjonen heller mer i retning av kommentar og sammenfatninger, slik som ukeavisa Die Zeit eller franske Le Monde. I den opplyste norske offentlighet spiller til gjengjeld tidsskriftene en betydelig rolle. Deres styrke har vært at de stimulerer til både kunnskap og debatt. Det er en tradisjon som går tilbake til siste halvdel av 1800-tallet. I Sverige har Moderna Tider under Göran Rosenbergs redaksjon og nå i det siste Dagens Forskning under Anders Björnsson plassert seg som en kombinasjon av Times Higher Education og New York Review of Books og med store opplag. Det kan tyde på at det er et potenasial også hos oss. Men en suksess er personavhengig. Kan Morgenbladet være noe for folk som statsviteren og skribenten Erling Dokk Holm eller redaktørene Knut Olav Åmås i Samtiden eller Halvor Fosli i Prosa?

VI HAR GJENNOM årtier hørt det tradisjonelle gnålet om forfallet i Dagbladets kulturjournalistikk. Nå gir Fritt Ord kritikerne sjansen til å prøve seg. Der er ting å ta fatt i. Universitets- og forskningssystemet er et forsømt felt. Den vitenskapelige kulturen er ikke en del av kulturen i avisene, annet enn som sporadiske innslag og kronikker. Mediene som samfunnsinstitusjoner kan trenge enda dypere faglig og kritisk belysning. Det er på tide at man får medieforskerne inn i den store offentlighet, og at de sier noe interessant. Slik sett er det mye å gripe fatt i. Men finnes de intellektuelle ressursene til Morgenbladets gjenoppstandelse?