Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Helgekommentaren: Aksel Braanen Sterri

Livet får en større mening i situasjoner som denne

Pandemiens lærdommer.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Kommentar

Nå som pandemien er et faktum har myndighetene for alvor kommet på banen. Det var ikke et sekund for sent. I krisesituasjoner oppstår det en kamp mellom to sider av vår sjel, den egoistiske og den solidariske. Egoismen råder deg til å hamstre dopapir og hermetikk og tenke på deg selv og dine egne. Solidariteten krever at du gjør ofre av hensyn til fellesskapets beste. Med tydelige grep kan myndighetene gjøre at solidariteten og ikke egoismen vinner.

Egoismen herjer nemlig i fravær av en forsikring om at de rundt oss vil være solidariske. Hvis jeg er redd for at andre vil hamstre, vil jeg også hamstre litt bare for å være sikker på at ikke andres egoisme går utover meg. Vinner egoismen kan det true samfunnsstabiliteten.

Når myndighetene derimot forsikrer oss om at andre vil opptre solidarisk, kan vi la solidariteten få vinne over egoisten i oss og vi forhindrer allmenningens tragedie.

Myndighetene må også sørge for at solidariteten ikke blir for kostnadskrevende. De som mister inntekten og risikerer å ikke kunne betale regningene sine må møte statens varme side. Det kan dreie seg om støttepakker til bedrifter, kontantoverføringer til borgerne og rasjoneringer av viktige goder. Penger er imidlertid ikke alt. Offeret som helsepersonell og andre gjør for fellesskapet bør hedres i form av taler og priser.

Tross alvoret i situasjonen, lengter den solidariske siden i oss etter dette. Vanligvis lever vi våre liv i jakten på velbehag. Bil, robotstøvsuger, levering av mat på døra, øretelefoner uten ledning, er alle uttrykk for målet om å oppnå et liv uten anstrengelser. Et slikt liv dekker imidlertid ikke sjelens behov.Vi lengter etter å bli oppslukt av fellesskapet, å ta del i noe som er større enn oss selv.

I krig eller i møte med pandemier kommer vi sammen som en samfunnsorganisme. Livene våre får en ny og større mening. Sosiologen Émile Durkheim mente dette forklarer hvorfor selvmordsraten reduseres i krig. Mange forskere mener at de sosialdemokratiske seirene i etterkrigstiden kan tilskrives en fellesskapsfølelse skapt av de store krigenene i forrige århundre.

Vår tids største utfordring er klimaendringene. Som Dag Hessen påpeker, vil «det kumulative menneskelige lidelsene og de økonomiske kostnadene som følge av klimaendringer og naturtap» sette lidelsen fra korona i skyggen.

Det er derfor fristende å dra i nødbremsen og behandle klimautfordringene med samme handlekraft som vi møter viruset. De siste dagers utvikling gir oss imidlertid grunn til å revurdere en slik strategi. I nødsituasjoner gir vi ekstraordinære fullmakter til myndighetene, vi aksepterer betydelige innskrenkninger i borgernes frihet og vi setter i verk potensielt dyre og ineffektive tiltak. Situasjonen krever rask handling og vi kan ikke la det beste bli det godes fiende.

Å gi opp prinsipper som kostnads-effektivitet, grundige politiske prosesser hvor berørte parter blir hørt, og borgernes beskyttelse mot de hardeste utilitaristiske prioriteringer fra myndighetene, er imidlertid en for høy pris å betale for å løse de mange store utfordringene vi står ovenfor. Unntakstilstand bør forbeholdes situasjoner som bare kan løses på denne måten.

Det er likevel mye å lære av epidemien. Jeg tror vi har en lengsel etter politiske ledere som kan vise vei og som tør å ta i bruk et moralsk språk som oppfordrer til offer for fellesskapets beste, også på andre områder enn pandemier og kriger.

Pandemien minner oss også på hvor avhengige vi er av hverandre. Smitte er et ekstremt eksempel på at vår atferd påvirker andre mennesker. Våre valg er ikke utelukkende et privat anliggende, men har direkte og indirekte effekter på våre medmennesker. Det gir oss et større ansvar enn vi gjerne tar innover oss. Det gir også håp.

Å ta individuelle grep, som å kutte ut kjøtt og fly mindre, er i et slikt perspektiv ikke forgjeves. Siden vår atferd smitter over til andre vil våre handlinger mangeganges.

Hele Norges coronakart