Livet, for helvete!

Første roman fra vital lyriker.

BOK: Bertrand Besigyes debutroman har et hakekors, en svastika, på omslaget. Den lyser som en gigantisk stjerne på nattehimmelen over en europeisk storby. Jeg har lest ei bok med hakekors på omslaget én gang før. Jeg studerte politisk filosofi og hadde vår fremste kritiker av totalitære ideologier, Hans Skjervheim, som veileder. Han tvang meg til å lese hele Adolf Hitlers «Mein Kampf» i to bind på tysk, en utgave trykt i Berlin i 1944. Jeg tror det var 116. opplag av boka, med hakekors i gull på forsida.

Billedorgie

Svastikaer i gull og sølv lyser gjennom boka til Besigye. Jeg-stemmen og fortelleren, en ung, svart mann fra Uganda med adoptiv-foreldre i London, heter Benjamin Black.

I Londons subkulturer kaster han seg ut i et intenst sexliv som blir hans andre natur, i et ønske om å bli udødelig. I de mange grafisk skildrede sexscenene blir han tidvis en svastika, eller en firearmet, dansende Shiva-figur.

Bertrand Besigye brøt gjennom da han debuterte med diktboka «Og du dør så langsomt at du tror du lever» i 1993. Først ti år etter kom nye dikt, «Krystallisert sollys». Romanen «Svastikastjernen» har den samme stilistiske sprut, intense idérikhet og elleville fantasi, i stort format. Det er en både avskyelig og tiltrekkende billedorgie av et fiksjonsunivers.

Hakekorsets historie

Black vil gjenerobre det 20. århundres mest skremmende symbol i Vesten fra nazismen, gjenreise svastikaen som det livsbejaende og energigivende emblem den også har vært. Hakekorset symboliserer solas rotasjon, lykkebegunstigelse, de fire årstidene osv. Det firearmede korset er brukt i Europa og Asia i flere tusen år, og det blir dyrket i flere sørlige kulturer i dag. Den annen verdenskrig er ikke virkelig over før svastikaen blir like vanlig i Vesten som McDonald's-logoen, er Blacks manifest.

I deler av boka har Black karakter av et overmenneske , med klare assosiasjoner til Det tredje rikes forvrengninger av Friedrich Nietzsches filosofi, bl.a. ut fra «Slik talte Zarathustra». Den første delen av «Svastikastjernen» får meg til å tenke på prosaen i «Mein Kampf»: Black fører delvis den samme monomane, messende stemmen som gjør Hitlers manifest til en fysisk og mental anstrengelse å lese.

Høyspent og høystemt

Det er et effektivt bilde av en dommedagserklærende diktator eller profet Besigye maner fram, med svastikaen som et mystisk medium. Den utløser en voldsom og voldelig energi som gir ham innsikt i at naturen vil slå tilbake mot den vestlige sivilisasjons egen naturforakt og ødelegge flere av verdens storbyer, gjennom dødsmikrober, oversvømmelser og jordskjelv av en hittil ukjent styrke på Richters skala.

Omtrent for hver tiende side i denne delen av boka griper jeg meg i å ønske: Nå må det ta slutt! Den høyspente, høystemte, forrykte religiøse tonen er patetisk og skremmende, men i den formen ligger innholdet.

Og det tar slutt. Menneskehateren Benjamin Black får snart en annen «gave» i tillegg til de dystre dommedagsvisjonene som svastikaen lar ham se, nemlig det gudeliknende «Blikket». Ut fra et mer harmonisk forhold til naturen sveiper «Blikket» over de samme byer og folk som overmenneskeversjonen av ham har sett ligge i ruiner en gang i framtida, og Besigye skriver fram karakteristikker av folk, stemninger, atmosfærer og landskaper tett og vakkert. De er (som Besigye kunne ha skrevet) ståpikkstruttende av menneskekjærlighet og varme og bunnløs livsenergi.

Språklige nyskapinger

Disse to scenariene bærer boka, og Bertrand Besigye presenterer begge med en helt spesiell språklig nyskapningsevne. Det finnes hundrevis av enkeltsetninger som isolert sett er håpløst patosfylte og klisjépregede, men fordi stilen er så konsekvent gjennom hele boka, har de en plass. Men de hundrevis av utropstegnene er unødvendige.

For romanen har en rytme, en kraft, en musikk i sine setninger som jeg ikke har lest siden Lars Ramslies debut med «Biopsi» i 1997.

«Svastikastjernen» er tidvis en slags ekstatisk dans. Den menneskelige energien til å ødelegge eller skape liv har samme styrke, og boka viser fram tvetydighetene ved vitalismen, energiutfoldelsen og dyrkingen av det sterke og den sterke.

På høyfjellet

Romanen ender med Benjamin Blacks mer glad-vitalistiske visshet om «at det ikke fins noe mektigere enn å leve , enn å kjenne livskraften svette seg ut av panna og tordne og lyne i hver nervefiber».

Slik gjenspeiler han tvetydighetene ved den misbrukte Nietzsche også, og boka minner meg om noe Arne Garborg skrev i Syn og Segn i 1895: «Å lesa Zarathustra er som å vera på høgfjellet. Der er fest i kvar setning og fest yveralt. Det er den 'boki' av alle frå vår tid som hev mest sol, men òg dei djupaste næter.»