Livet framstår så fattig, all skjønnhet til tross

Forfatternes forfatter får endelig sitt gjennombrudd.

FORFATTERNES FORFATTER: James Salter er elsket av forfatterne, men oppmerksomheten har har fått i forbindelse med sin første bok på 30 år - «All That Is» - har vært overveldende. I dag anmelder vi klassikeren «Lysår». Foto: AP / Ed Betz / NTB scanpix
FORFATTERNES FORFATTER: James Salter er elsket av forfatterne, men oppmerksomheten har har fått i forbindelse med sin første bok på 30 år - «All That Is» - har vært overveldende. I dag anmelder vi klassikeren «Lysår». Foto: AP / Ed Betz / NTB scanpixVis mer

ANMELDELSE: «Den mest underkjente av alle underkjente amerikanske forfattere» har han blitt kalt, amerikaneren James Salter (1925). Han debuterte i 1957, mottok en rekke priser, og skrev hovedverket «Lysår» i 1975. I likhet med Richard Yates, ble han gjenoppdaget for få år siden.

Nå foreligger «Lysår» på norsk. Det er en helt særegen samlivsroman. En estetisk nytelse, men eksistensielt så gold at den er skremmende.

«I virkeligheten er det to slags liv. Det er det livet folk tror at du lever, og så er det det andre», heter det i fortellingen om ekteparet Viri og Nedra. De bor med sine to døtre i et vakkert hus like ved Hudson-elva utenfor New York. Viri er arkitekt og «den mest elegante jøde, den mest romantiske, med en anelse tretthet i trekkene, disse intelligente trekkene som alle misunte ham». Kona Nedra er like intelligent, blendende vakker og nokså selvopptatt.  

Borgerskapets diskret sjarme En tvers gjennom vellykket amerikansk familie med andre ord. De lever og elsker og spiser og drikker og konverserer sine like rike og intelligente venner i et Amerika «der solen slukner», ifølge en av bokas mange fantastiske typer. Vi følger dem fra slutten av femtitallet til midten av søttitallet. De to elsker sine døtre og de elsker hverandre. Men de klarer ikke helt å holde fast verken ved livet eller hverandre. Viri får seg en elskerinne, som knuser hjertet hans. Nedra har opptil flere elskere, en av dem en husvenn, uten at samvittigheten plager henne synderlig.  

Livet framstår så fattig, all skjønnhet til tross

Den engelske tittelen er egentlig mest dekkende. «Light years» - lyse år, med den ironien som ligger i det. Og lysår. Uendelig langt og likevel bare et lysglimt, slik våre liv jo er i evighetens målestokk. Ekteparet er preget av en letthet som tynger dem, uten at det bringer noe alvor inn i livene deres. Det snakkes ikke om politikk. Heller ikke om utroskap. Det vil si - Viri spør én gang om Nedra ikke kunne være mer diskré. En slags borgerskapets diskret sjarme, med andre ord.  

«Jeg kommer til å beskrive livet hennes innenfra og ut, fra kjernen», skriver forfatteren om vakre Nedra med de nøttebrune øyne; elegant, subtil, skarpsindig, «av og til rampete, sterkt tilbøyelig til å elske, og ikke altfor fintfølende når det gjelder veivalget». I en bok som inneholder de mest avslørende personkarakteristikkene jeg har lest. Skildret ikke psykologisk, men estetisk: Litt flass, en begynnende rynke.  

Det er nettopp stilen som har gjort Salter til det en kaller forfatterens forfatter. Interiør, landskap, personkarakterstikker, elskovsscener og måltider; alt glir over i hverandre, billedliggjøres, poetiseres, flyter i et nydelig språk.

Dels ironisk, dels lik en vakker augustkveld - en sommer på hell. Livet på hell.    

Salter sier selv at han er inspirert av André Gide og Thomas Wolfe. Jeg vil si det er noe Thomas Mann-aktig over ham. Nedra havner ikke tilfeldig i Davos mot slutten av boka, der «Trollfjellet» utspiller seg. Hennes livslede kan minne om Castorps store kjærlighet Claudia Charcot - en kvinne i forfall.  

Det er på mange måter en vakker roman dette, stilistisk sett - også takket være oversetteren. Men det er ubehagelig lesning. All skjønnhet til tross, livet fremstår så goldt. Det fins liksom ingen redning. Ikke engang i kjærligheten.