NY TYNGDE: Mange liv kommer til å gå videre, til å utfolde seg, men nå med en ny tyngde. Tyngden av det å ha sett det vi har sett, hørt det vi har hørt og opplevd det vi opplevde. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
NY TYNGDE: Mange liv kommer til å gå videre, til å utfolde seg, men nå med en ny tyngde. Tyngden av det å ha sett det vi har sett, hørt det vi har hørt og opplevd det vi opplevde. Foto: Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer

Livet går videre

Mitt liv er for alltid forandret. Det lar seg ikke skjule, men jeg nekter å se mitt liv som ødelagt. Jeg nekter å gi en mann som Anders Behring Breivik slik makt over meg. Jeg kjemper videre.

Rettssaken er kun et par uker unna. Det er påskeferie nå som dette skrives, og selv om krimbøkene ligger på nattbordet føles rettslokalene fortsatt milevis unna min virkelighet, selv om jeg i større og større grad har inntatt dem det siste året. Det er langt fra hyttekos, sjokolade og appelsiner til den virkeligheten som venter når jeg kommer ned igjen fra påskefjellet. Jeg vet det, men jeg lar det ikke ødelegge meg.

Jeg leste i dag et av de mest skremmende sitatene om 22 juli. En person sa at Anders Behring Breivik har ødelagt hans liv. For mange kan det se ut til å være et faktum. Selv nekter jeg å la det skje. Mitt liv er for alltid forandret. Det lar seg ikke skjule, men jeg nekter å se mitt liv som ødelagt. Jeg nekter å gi en mann som Anders Behring Breivik slik makt over meg. Jeg kjemper videre.

Folk har spurt meg hvordan jeg forbereder meg på rettssaken. Det er en ting det er vanskelig å svare på. Jeg vet ikke om det finnes noen måte å forberede seg på det vi kommer til å se. Det vi kommer til å møte og høre i rettens lokaler og gjennom andre kanaler fremover. Jeg har hele tiden svart at jeg tror den beste måten å forberede seg på er ved å være forberedt på ting jeg ikke er forberedt på kan skje. Men det aller viktigste for meg er å huske tre ting, og å holde fokus der. For det første skal jeg ikke la denne saken ødelegge meg. Jeg skal forbli den samme, beholde mine prinsipper og kjempe for det jeg tror på. Jeg har folk rundt meg som hjelper meg med dette. Det er ikke alltid like lett, og det er godt å få den støtten man trenger. For det andre er jeg hver dag fri til å gå ut av rettslokalene. Jeg er fri, jeg kan gå hvor jeg vil, si hva jeg vil og gjøre hva jeg vil. Anders Behring Breivik vender tilbake til sitt fengsel. Det tredje, og det jeg synes er viktigst er å se fremover. Se på tiden som kommer etter rettssaken. På våre liv. Liv som så vidt har begynt og som er i ferd med å utfolde seg foran oss.

Det har vært mye snakk i mediene om de døde. Om livene de skulle ha levd. Om talentfull ungdom som gikk tapt. Og det er riktig og viktig å minnes disse. Vi mistet mange store talenter. Mye fantastisk ungdom kommer aldri til å få utfolde seg slik de ellers ville ha gjort. Samtidig var det mange som overlevde. Mange liv kommer til å gå videre, til å utfolde seg, men nå med en ny tyngde. Tyngden av det å ha sett det vi har sett, hørt det vi har hørt og opplevd det vi opplevde. Det er ikke en lett bør å bære. Samtidig er det viktig at vi bærer den. Det er viktig både for å hedre våre falne kamerater, og for at Anders Behring Breivik ikke skal vinne.

Han skal ikke vinne over meg. Han får ikke ødelegge mitt liv.

Det er viktig å se fremover, å se livene vi skal leve, politikken vi skal skape, gleden vi skal spre. Det er viktig å se venner, familie, kjærester og alle de andre som heier på oss. Det er viktig å kunne nyte en halvliter i solen, eller en kopp varm sjokolade i godt selskap. Det er viktig å forbli optimistisk, og å ikke la Anders Behring Breivik vinne. På samme måten som jeg ikke vil at Anders Behring Breivik skal vinne over meg vil jeg ikke at han skal vinne over samfunnet. Jeg vil ikke gi ham makten til å endre demokratiet. Jeg vil ikke gi ham styrken til å endre lovverket.

FRI: Jeg er fri, jeg kan gå hvor jeg vil, si hva jeg vil og gjøre hva jeg vil. Anders Behring Breivik vender tilbake til sitt fengsel, skriver Bjørn Ihler. Foto: Olle Sporrong/Expressen
FRI: Jeg er fri, jeg kan gå hvor jeg vil, si hva jeg vil og gjøre hva jeg vil. Anders Behring Breivik vender tilbake til sitt fengsel, skriver Bjørn Ihler. Foto: Olle Sporrong/Expressen Vis mer

I likhet med oss som var på Utøya og andre berørte skal nasjonen Norge gå videre. Vi skal utvikle oss. Vi skal lære av våre feil, finne nye løsninger på problematikk. Vi skal skape arbeidsplasser, utdanne folk og holde dem friske. Vi skal ikke la nasjonens videre liv ødelegges av de bestialske handlingene Anders Behring Breivik stod bak to og tyvende juli. Vi skal ikke la oss true bort fra de verdiene vi tidligere har styrt vårt samfunn etter. Jeg håper vi kan stå samlet. At vi kan ta seriøst de ordene vi sa i dagene etter terroren. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet.

Ikke la aggresjonen ta overhånd. Ikke la oss true til å bli noe vi ikke var. Vi er ikke og bør aldri bli en nasjon som sperrer folk inne av hensyn til deres egen sikkerhet slik Helse og Omsorgdepartementets nye lovforslag åpner for. Vi er en nasjon med lover som allerede ivaretar folks rett til å bevege seg fritt rundt, uten frykt. Samtidig er vi en nasjon hvor stadig fler lever under trusler. En nasjon hvor stadig flere i teorien vil kunne sperres inne av hensyn til deres egen sikkerhet. Men skal vår respons på trusler være frihetsberøvelse for den truede part? Mitt svar er nei. Vi er en åpen nasjon, en demokratisk nasjon. Et sted man skal kunne leve uten frykt.

Tom Hetland sa i 30 Mars i Stavanger Aftenblad følgende; Den største trusselen mot rettsstaten i dagens Norge kjem frå dei som synest det er greitt å gå litt på akkord med rettsstatsprinsippa for å oppnå noko som er viktigare, noko som er populært eller uttrykk for handlekraft. Han har rett. Samtidig er det også et viktig prinsipp i det at ofre, overlevende og berørte ikke får dømme i rettssaker. Det er dommere som dømmer. Forhåpentligvis habile dommere som kjenner sin plikt, og sitt lovverk. Jeg håper også departementene gjør det og holder hodet klart ettersom om de som del av regjeringen, og som del av Arbeiderpartiet kan bli sett på som part i saken.

Er lovendringer, frykt for trusler og frykt for hverandre det vi vil se når vi snur oss tilbake for å granske konsekvensene av 22.7? Eller vil vi se at vi som nasjon samlet oss? At vi sto side om side med roser i været, at vi ba om åpenhet, demokrati og humanitet. Vil vi vite at vi ba om det, men ikke fullførte? Hvordan kan vi isåfall fungere videre, vel vitende om at vi sviktet når vi var samlet rundt et ønske, et håp for fremtiden vi skulle bygge i ruinene etter katastrofen som nettopp hadde inntruffet.

Jeg håper ikke vi skuffer. Jeg håper vi holder våre hoder kalde, at vi holder fokus og at vi sammen kan skape fremtiden vi ba om. Vi kommer til å møte motstand, men vi har ikke råd til å tape. I første omgang håper jeg på en redelig og god rettssak i tråd med god rettsskikk. Og etter at saken er over går livet videre.