Livet gjennom genetiske briller

Det er nå 30 år siden Richard Dawkins utga «The Selfish Gene» - ei bok enkelte har betegnet som en av historiens viktigste. Dawkins har generert fundamentalt nye innsikter. Men er ikke mennesket mer enn summen av sine gener? Jo visst!

DEN FREDELIGE Charles Darwin ble i sin tid kalt Englands farligste mann. Det er en tittel som enkelte mener kan passe på hans faglige etterkommer, Richard Dawkins. Det er nå 30 år siden Dawkins skrev sin bok «The Selfish Gene» («Det egoistiske genet») - ei bok enkelte har utropt til en av historiens viktigste, og mange holder på nivå med Darwins «On The Orgin of Species». Det er å ta hardt i, men Dawkins bok har vakt alt fra ovasjoner til avsky fordi den går til kjernen - bokstavelig talt - i eksistensielle spørsmål som hva liv egentlig er, om det finnes genuin altruisme, om moralens muligheter. Han har altså indirekte bidratt til det evige spørsmål; hva er et menneske?Dawkins har nærmest ikonisk status i mange miljøer, og det er ikke alle forunt å være oppga til nær 7 millioner treff på Google. Nå var ikke Dawkins poeng å mene så mye om mennesket, men i likhet med Darwins verk 120 år tidligere så har Dawkins syn implikasjoner for mennesket også, spørsmålet er bare hvilke, og hvor store.

KORT FORTALT er Dawkins hovedpoeng at organismene er flyktige mens genene vandrer gjennom generasjonene, i alle fall de heldige og vellykkede genene. Siden genene noe forenklet inneholder oppskriften på organismen, kan man se genene som det egentlige. Høna er eggets redskap for å produsere flere egg. Geners eneste «mål» er å bringe flest mulig kopier av seg selv videre til nye generasjoner, og til dette trengs et verktøy - organismen - som kan utføre denne oppgaven. «De er i deg og i meg; de skapte oss, kropp og sinn; og deres opprettholdelse er den ultimate begrunnelse for vår eksistens. De har kommet langveisfra disse replikatorene. Nå går de under betegnelsen gener, og vi er deres overlevelsesmaskiner».Dette er Dawkins hovedbudskap, og hans spissformulerte metafor er at vi alle, fra bakterie til menneske, er «genstyrte roboter», marionetter under DNA-trådene. Kanskje ikke noen stor eksistensiell utfordring for bakterien, men ikke tilsvarende uproblematisk for mennesket.Er det noen plass for «jeg-et» med et slik syn? Det synes i alle fall å innebære et smalere fotfeste for den frie vilje, og dermed innebærer «The Selfish Gene» også en betydelig moralfilosofisk utfordring, selv om Dawkins poengterer at hans budskap ikke fratar mennesket moralsk ansvar. Vi er ikke totaldeterminert, og dermed åpner ikke Dawkins for et moralsk eller strafferettslig amnesti under henvisning til at enhver gjerning står under direkte genetisk kontroll - selv om enkelte har oppfattet ham dit hen.

DAWKINS PRESENTERER den reduksjonistiske oppskriften på liv, og det blir kanskje ikke noe grandiost over livet når det på denne måten reduseres til et spørsmål om biokjemi og mennesket til et spørsmål om biologi. På den annen side blir det en fornektelse av kjensgjerninger å definere mennesket som en entydig kulturell aktør. Vår kultur bygger på biologi, og den som mener at biologien måtte være irrelevant for forståelsen av mennesket kan sjekke ut den kulturelle betydning av sex i vid forstand. Nå kan det finnes flere sannheter om mennesket, og det er ikke nødvendigvis slik at den ene har forrang framfor den andre. Når tidsskriftet Nature i 2001 kunne presentere det fullstendige menneskelige arvestoff over flere utbrettssider, kunne man peke på dette og si at her er definisjonen på et menneske. Sant naturligvis, men bare på ett nivå. Åpenbart er mennesket og livet også noe annet og større. Dawkins vil ikke være uenig i dette, så lenge man ikke forsøker å omgjøre mennesket fra fysisk til metafysisk objekt. Han er ikke blind for det åpenbare faktum at mennesket har en normativ moral, samvittighet, empati og nostalgi; produserer storslått litteratur, gråter av glede og sorg, lytter til musikk, henføres av drama og sågar kan være fundamentalt biologisk irrasjonelt ved å frivillig avstå fra å føre egne gener videre - kort sagt at mye av den menneskelige tilværelse synes å reflektere alt annet enn et genetisk diktat.

DET ER HAN definitivt ikke. Dawkins innrømmer mennesket en særstilling, og avslutter førsteutgaven fra 1976 på følgende måte: «Vi er konstruert som genmaskiner og kultivert som mem-maskiner, men vi har kraft til å vende oss mot våre skapere. Vi, alene på jorda, kan gjøre opprør mot de selviske replikatorer» (vi skal straks komme tilbake til begrepet meme). Dette halmstrå til dem som følte at jeg-et var tømt for innhold etter å ha lest Dawkins massive argument for genetisk allmakt, ble også angrepet av dem som anså seg som større ultradarwinister enn Dawkins selv. Var ikke dette argumentet en slags bløtaktig retrett etter en massiv og glitrende argumentasjon for en rent mekanistisk og materialistisk forklaring - også på menneskets gjøren og laden og en ren Münchausen-manøver? Nei, fastholder Dawkins, det er fullt mulig å argumentere for geners betydning uten å gjøre seg til talsmann for noen streng genetisk determinisme.

RICHARD DAWKINS er altså ikke blind for det faktum at vår atferd i mangt synes å være preget av kulturelle endringer mer enn genetiske, og jeg vil anta at han ofte har angret på enkelte av sine spissformuleringer som har overskygget de faglige innsikter han kan by på. (Det ville imidlertid ligge fjernt fra Dawkins å innrømme dette). Det åpenbart at der hvor den genetiske evolusjon jobber under et tidsperspektiv på årtusener, så løper den kulturelle evolusjon foran med syvmilsstøvler.Det er her Dawkins trekker begrepet meme (stum e) opp av hatten, en språklig blanding av gene og memory. Ideer og kulturelle nyvinninger overføres på en måte som overflatisk kan minne om genetisk seleksjon, men som verken er materiell på samme måte eller behøver å innebære løfter om økt overlevelse eller økt reproduksjon for å spres. Memer er ikke klart definerte enheter, men kan omfatte ulike kulturelle aspekter som ofte utvikler seg med en forbløffende hastighet. Språkutvikling er et godt eksempel. Språkevne er genetisk betinget, men de ulike språk, ordforråd og ordvalg er en rent kulturell affære.På mange måter fungerer Dawkins vinkling på liv og organismer bra til vi kommer til mennesket, men den har begrenset relevans her. Det betyr ikke at vinklingen er irrelevant. Evnen til å tenke langsiktig og uselvisk finnes, men kortsiktigheten og egoismen er i mangt er framtredende og årsak til det meste av miserer her på kloden. Egennytten er en formidabel biologisk drivkraft, men i sannhet et tveegget sverd.

DET ER INGEN overdrivelse å si at Dawkins har generert fundamentalt nye innsikter på mange områder. Som reduksjonistisk metode har det vært en meget vellykket betraktningsmåte for å forstå samspillet mellom gener og individer. Det spørsmål vi sitter igjen med er så om Dawkins har oversett noe vesentlig nettopp fordi han har rettet fokus mot cellekjernens indre. Er virkelig ikke en organisme, og spesielt ikke mennesket, mer enn summen av sine gener? Jo visst. Dawkins gir ikke noe uttømmende svar på det gamle spørsmålet: Hva er et menneske?