SKANDINAVISK NØKTERNHET: Mens romfolk trenger ting, kvitter rike nordmenn seg med sitt jordiske gods. Fine ting er få ting. Ordet «uncluttering» gir 11.800 Google-treff. For få år siden var det ikke et ord engang. Rike nordmenn dyrker skandinavisk nøkternhet i stua, skriver Knut Nærum. Illustrasjon: Flu Hartberg
SKANDINAVISK NØKTERNHET: Mens romfolk trenger ting, kvitter rike nordmenn seg med sitt jordiske gods. Fine ting er få ting. Ordet «uncluttering» gir 11.800 Google-treff. For få år siden var det ikke et ord engang. Rike nordmenn dyrker skandinavisk nøkternhet i stua, skriver Knut Nærum. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Livet i den materielle verden

Fattige mennesker kommer til Norge for å skaffe seg ting, mens nordmenn forsøker å kvitte seg med sine. Klart det blir bråk.

Vi sto opp tidlig forrige lørdag og brakk fra hverandre de gamle bokhyllene. De hadde ligget ute i hele vinter og blitt gråmelerte av svevestøv. Verandasesongen meldte seg og plassen trengtes til hengekøye. Vi jobbet stille for ikke å vekke naboene, hvisket og brakk. Deretter fylte vi bagasjerommet og baksetet og kom oss av sted til Haraldrud gjenbruksstasjon med et håp om å slippe kø. Én ting er å stå i kø for å få noe man vil ha. Det er langt mer irriterende å stå i kø for å bli kvitt ting man ikke vil ha.

Men det var kø. Støtfanger mot støtfanger fra rundkjøringen i Brobekkveien og helt inn. Enda godt vi startet tidlig, sa vi til hverandre. Folk hadde varevogner og hengere. Vi rullet inn gjennom en militært utseende port og sto mer i kø. Vi passerte høye gjerder. Og mens vi kastet hyller som fram til denne morgenen hadde vært fullt brukbare, og mens vi kastet en liten støvsuger og en kaffetrakter som en kyndig person sikkert kunne ha reparert, og mens vi og hundre andre fylte container på container, lurte jeg på om gjerdene var der for å holde noe ute eller inne. Og uten å spørre noen, for jeg er ikke en som spør, kom jeg til at svaret må være begge deler. Gjerdene sluser folk inn sånn at alt søppel sorteres og havner på rett sted. Gjerdene holder folk ute for at ingen skal ta med seg søppel til eget bruk. Det er tross alt en stasjon for gjenbruk. Da kan ikke folk bare komme og forsyne seg med det de kan bruke. Det siste kan se ut som en spydighet, men jeg støtter denne ordningen. Nån jävla ordning får det vara.

I Manila er den samfunnsmessige gjenbruken organisert på annet vis. Der bor mennesker på fyllinga. Helsefarlig: Sikkert. Uverdig: Ja, i den forstand at man unner alle å slippe å leve av søppel, i søppel, på søppel. Men hele samfunn har reist seg på søppel. De som lever der vil ikke få et bedre eller mer verdig liv om de blir nektet adgang til fyllinga. I så fall må de ha andre muligheter.

Romfolk kommer til Norge fordi vi nordmenn har noe å gi bort. Selv det vi kaster er av verdi. Det er derfor tiggere står i parken og ser russen drikke sin øl og venter på den tomme boksen. Det er et krasst bilde av en utrivelig stor forskjell, men det bør ikke dermed bli forbudt å be om tomgods.

Romfolk leter i Fretex-containere etter noe brukbart, selv om det ikke var sånn vi hadde tenkt det. Beklager, sier vi, men de klærne var faktisk ment for noen som trenger dem. Igjen: Vi nordmenn står overfor en mangel som ikke passer vår orden, vårt skjema. Og selv det som vi har kastet, kan være en vare. I dette tilfelle en vare som skal skaffe Frelsesarméen penger til arbeid blant vanskeligstilte. Forsyner du deg i Fretex-containeren, stjeler du fra dem. Og det skal du selvfølgelig ikke.

Mens romfolk trenger ting, kvitter rike nordmenn seg med sitt jordiske gods. Fine ting er få ting. Ordet «uncluttering» gir 11.800 Google-treff. For få år siden var det ikke et ord engang. Rike nordmenn dyrker skandinavisk nøkternhet i stua. Jeg har sett katalogene. De har kjøkkenskap uten noe så vulgært som håndtak. De jogger av seg overflødig fett for å oppnå en skandinavisk, nøktern kropp. De har musikken sin på telefonen, livet sitt på sosiale medier, informasjonen sin i Skyen. De bærer ikke sakene sine med seg i Kiwi-poser.

Som Kjetil Rolness viser i sin bok «Med smak skal landet bygges»: De rike syns ting er harry. For dem er fedme, nips og overmøblering et tegn på det samme: Dårlig smak og mangel på kontroll. Antakelig bunner noe av motviljen mot romfolk i estetiske vurderinger: Hadde de enda vært slankere. Hadde de enda ryddet etter seg. Hadde de enda droppet den typisk nittitalls lag-på-lag-looken. Hadde de enda ikke vært så påtrengende tilstede.

Selv er jeg snart gammel og allerede håpløst gammeldags. Jeg er knyttet til den fysiske verden. Det føles feil å kaste ting, og selvfølgelig har mine foreldre skylda. Dette er det jeg lærte da jeg var liten: Vi kjøper ikke nytt hvis det gamle fortsatt kan brukes. Vi kaster ikke sånt som kan repareres. Vi tar vare på matrestene og har dem til middag i overimorgen. Vi plukker bær og sopp fordi det er gratis.

Mine foreldre hadde arvet disse holdningene fra sine foreldre, som visste at ting kunne ta slutt, som hadde opplevd det og innrettet livet deretter. Kanskje det er derfor jeg har tatt vare på ting så lenge jeg har hatt egne penger. Piet Hein skrev dette som en advarsel: «(…)/At ejer du mere end 8 ting,/ så ejer tingene deg.» Jeg vil at tingene skal eie meg. Min verden er full av papirbøker og vinylplater og plastminiatyrer av kjente byggverk jeg har sett med egne øyne. Jeg stoler ikke på mennesker som ikke vil ha ting. De mangler respekt for ting. Jeg blir skremt av mennesker som ikke har fantasi nok til å se for seg at velstanden kan ta slutt. Ting er viktige. Derfor føles det galt å kaste dem, selv bokhyller som ingen vil ha. Selv ikke romfolk. Bokhyller blir mindre interessant når man mangler fast bopel.

I gangsterfilmen Heat spiller Robert De Niro yrkesforbryteren Neil MacCauley, som har dette mottoet: «Ikke knyt deg til noe som du ikke kan forlate i løpet av 30 sekunder.» Det er en livsfilosofi som fungerer så lenge du vet at du fortjener å bli jaget. Og så lenge du har VISA-kort med dekning.

De fattigste menneskene i Europa prøver å komme til tingene. De vil inn i den tilværelsen som vi - og MacCauley - prøver å komme oss ut av. Det går an å stenge grensene, men det er å fjerne en dårlig løsning uten å tilby noe bedre. Jeg ser for meg en ordning som ligner mer på den man har innført på de fleste av verdens brygger. I stedet for å henge opp et skilt med teksten FORBUDT Å DRUKNE HER har man hengt opp livbøyer.

SPALTIST: Knut Nærum skriver lørdagskommentaren hver fjerde uke i Dagbladet. Foto: Sondre Steen Holvik / Dagbladet
SPALTIST: Knut Nærum skriver lørdagskommentaren hver fjerde uke i Dagbladet. Foto: Sondre Steen Holvik / Dagbladet Vis mer