ROMANSE I LIVETS HØST: Marit Østbye og Stein Grønli er et par man vil vel. Men «Soloppgang i Riga» er for enkel og sentimental. Foto: Anders Grønneberg.
ROMANSE I LIVETS HØST: Marit Østbye og Stein Grønli er et par man vil vel. Men «Soloppgang i Riga» er for enkel og sentimental. Foto: Anders Grønneberg.Vis mer

Livet i lyserosa

«Soloppgang i Riga» er så øm og raus at den blir uspennende.

||| TEATER: Det var en av disse forestillingene der et hørbart, henført «Åååh» unnslapp opptil flere gråkrøllede damer blant publikum idet scenerommet ble mørkt for siste gang rundt Stein Grønli og Marit Østbye, som gradvis hadde famlet seg frem mot hverandre gjennom drøye to timer.

«Soloppgang i Riga» av Aleksej Arbusov, en enkel tekst om å lære å leve og elske igjen, har vært en publikumsmagnet både i Europa og Norge tidligere. Dessverre er stykket også intenst forutsigbart og bortimot blottet for undertekst, og det lider forestillingen under. Her er mye hygge, men ingen nerve. Og for den som ikke kjøper Arbusovs velmente, men omklamrende sentimentalitet, kan opplevelsen bli noe intetsigende.

For barnlig
Det begynner med at den strunkne legen skal ta en alvorsprat med den impulsive skuespillerinnen som er innlagt ved sanatoriet hans om hennes eksentriske oppførsel. Hun deklamerer dikt om natten og synger om morgenen. Stein Grønlis komiske timing og uttrykksfulle reaksjoner på pasientens pussigheter er en stor styrke i forestillingens første del, det virker oppstrammende og oppkvikkende.

På premieren tok det dog litt tid før dialogene mellom ham og Marit Østbye satt der de skulle, og den dyktige Østbye må også kjempe med en instruksjon som iblant gjør henne i overkant barnlig og noen kostymevalg som gjør henne unødig aparte. Men utover i stykket, når de triste partiene av fortiden deres kommer frem, blir kjemien mellom dem stadig mer overbevisende. De er et par man vil vel.

Pen teppedans
Regidebutant Ellen Horn iscenesetter deres historie mellom store, hvite scenetepper, som seiler på skrå og rundt hverandre over scenen og åpenbarer små åsteder: En café, en brygge i måneskinn. Det er effektivt gjort, og sceneteppenes dans med hverandre er pen å se på, men ville fungert bedre på en profesjonell teaterscene enn i en forestilling laget for turnéformatet. Det piper og rykker litt for mye, hvilket iblant gir en umiskjennelig følelse av dusjforheng.

Men teksten burde vært redigert ned. For mye uttales. For mye forklares. «Soloppgang i Riga» er en øm og raus forestilling. Men den er så melkeaktig og mild, så innsmigrende. Så uspennende.