Livet i rosa

KOMMENTAR: Dagens småjenter velger seg pene og pyntesyke heltinner. Er det så farlig?

Stakkars Harald Eia. Her har han brukt år av sitt liv og en liten formue på å dra til USA og Storbritannia og la seg filleriste av forurettede sosiologer på tv, alt for å bevise at det er biologiske forskjeller på menn og kvinner. Og så kunne han bare arrangert en visning av den kinoklare animasjonsfilmen «Winx Club», eller tv-seriene filmen er basert på, og overbevist alle. Over tre tiår etter progressive foreldres første, iherdige forsøk på å gi sine døtre lekebiler og røde snekkerbukser og ikke få dem til å seile ubekymret inn i en stereotyp jenterolle, vil småjenter fremdeles være prinsesser i rosa kjole. Eller, for å være mer spesifikk: De vil være prinsessefeen Bloom og de fem venninnene hennes, som er pene, pynteglade, og gjenstand for noen blodfattige prinsers udødelige affeksjon.

De ser fram mot frieri og bryllup.

I mellomtida omgir de seg med søte kjæledyr og storøyde alver. Sjatteringer i rosa er, ikke uventet, den dominerende fargen. Filmen er så langt solgt til 46 land.

Dette skjer igjen og igjen. Hver generasjon småjenter får sin egen dollete franchise som blir en midlertidig farsott, som framkaller sorgtunge miner hos foreldrene som må høre på alvesanger til ørene blør og skeptiske mediekommentarer om populærkulturens makt. «Winx Club» kan kalles konservativ, til og med reaksjonær. Men er det så farlig?

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det første er det verd å stille spørsmål om populærkulturen er en trendsetter eller en etterdilter. Mange av de mest vellykkede kommersielle filmene og fenomenene lykkes ved å tilfredsstille et eksisterende behov snarere enn å skape et nytt. Ellers ville de neppe liknet slik på hverandre. Mange småjenter har et behov for å leve ut

et visst estetisk, indre trykk, en romantisk fantasi om store kjoler og hvite hester. Det må de kunne gjøre uten skam eller skyldfølelse eller bebreidende hoderysting fra voksne med bedre smak. Det er en uskyld over stadiet før man blir kvalitetsbevisst og kritisk.

For det andre er også små jenter komplekse skapninger. De defineres ikke av tv-serien de er opptatt av i inneværende måned. Denne journalist var under barndommen på åtti- og nittitallet gjennom alt fra Barbie og My Little Pony via Keypers til Lady Lovely Locks. Jentene som sydde skråbånd på kjolene sine og tok garntugger i håret og løp rundt i hagen og lot som om de var Lady Lovely Locks, har fått vidt forskjellige liv og karrierer som voksne. Prinsessedrømmen var bare en av mange.

Bortsett fra det triste faktum at filmen er fortærende dårlig, er det ikke noe galt i å hengi seg til sukkerspinn som «Winx Club». Men det er uheldig om alvelandet er den dominerende impulsen. Filmens feer er parodier på småjenters skjønnhetsideal, med sivsmale midjer, lange og spindeltynne ben, flommende hår og øyne som dekker halve ansiktet. Ingen kan nok få filmens kjernepublikum fra å være bevisst på og kritisk til eget utseende, men omgivelsene kan være påpasselige med å peke til andre idealer og vise til at det er andre egenskaper enn skjønnhet og beskjedenhet som vil forme livene deres.

Og samtidig som det må være lov å være wannabeprinsesse,

må det være like fint å være tomboyene, jentene som ikke opplever filmens pastellfargede alverike som et annet hjem, selv om de blir forfordelt av populærkulturen som har plastdokker å pushe og dataspill å selge.

Drømmen om å leve i et slott og kle seg i pene klær har vist seg å være seiglivet. Men på ett punkt har faktisk jentefranchisene endret seg. Feene i «Winx Club» er de aktive i filmen, rektoren på skolen deres er kvinne, og de slåss mot mektige, kvinnelige skurker. De trenger i liten grad å reddes. Barbie er nylig blitt musketer, og redder prinsen sammen med venninnene sine i «Barbie - De tre musketerer». Dagens barnefilmheltinner tar ansvar for seg selv. Men de vil gjerne gjøre det i rosa kjole.