OPPSLAGSTAVLE, DISKUSJONSFORUM OG SMALLTALKARENA: Facebook er ikke riktig sted for å lufte selvmordstankene eller samlivsproblemene. Ennå har vi ulike roller og fortrolighetsgrader overfor forskjellige mennesker. Foto: AFP / NTB Scanpix
OPPSLAGSTAVLE, DISKUSJONSFORUM OG SMALLTALKARENA: Facebook er ikke riktig sted for å lufte selvmordstankene eller samlivsproblemene. Ennå har vi ulike roller og fortrolighetsgrader overfor forskjellige mennesker. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Livet i utvalg

Facebook er, og må være, et glansbilde av virkeligheten.

Kommentar

Ærlighet varer ikke alltid lengst. Heller ikke her på berget, der det autentiske og ekte er ettertraktet. Det er et kulturelt trekk som har mye godt ved seg. Men det har kanskje også bidratt til at nordmenn er dårlige på roller, og skeptiske til dem. Det siste har kommet frem gjennom den siste ukens diskusjon om Facebook, sparket i gang av «Facebook for real», et i utgangspunktet sympatisk prosjekt fra organisasjonen UngHjelp som vil bremse skrytingen og fasadebyggingen på Facebook.

Facebook er, og må være, et glansbilde av virkeligheten. Det er først og fremst smalltalkarena, diskusjonsforum og oppslagstavle, og grunnen er enkel. Når du går rundt i hverdagen, har du sirker rundt deg selv, som sosiale ringer i vannet, som markerer den forskjellige graden av fortrolighet du har i forholdet til forskjellige mennesker. Privat, betent informasjon kan gis ut i riktige doser til riktig adressat. Facebook, på sin side, differensierer ikke. Der står du på prekestolen i en digital kirke, mens de fleste du kjenner, fyller benkeradene: Datteren din, sjefen din, klassekameraten fra ungdomsskolen. Budskapet ditt skal kunne høres av alle. Det er ikke stedet for å lufte selvmordstankene eller samlivsproblemene. Og det er urettferdig å beskylde den som siler ut det vonde og bare poster bilder fra storbyferien og skituren, for å hevde seg. Å unnlate å fortelle alt, er ikke det samme som å lyve.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Facebook har blitt kritisert for å være forenklet og fasadeorientert så lenge det har vært en faktor i folks liv. Forfatteren Zadie Smith har i New York Review of Books klaget over at Facebook krymper oss: «Vi mister kroppene våre, de vanskelige følelsene våre, begjæret, frykten». Smith mener Facebook er et forsøk på å klemme alles liv inn i kategoriene til den uerfarne unggutten som stod bak: Vennskap forstått som utveksling av trivialiteter, et kontaktforsøk omdøpt til skolegårdsaktig «poking». Hun tar ikke høyde for verken at Facebook et et sofistikert debattrom, eller at begjæret og frykten har fått andre foraer, langt flere enn tidligere. Den offentlige bekjennelsen bør være et bevisst steg, et aktivt valg, ikke en sosial forventning - og den trives best i rolig langformat. Blogger, biografier, romaner og talkshows er da også fylt til trengsel av personlige historier om ymse prøvelser, i en ny åpenhet som for det meste er av det gode. Den som er nedstemt fordi alle andre tilsynelatende lever perfekte liv, trenger bare å heve blikket fra sin egen Facebook-feed.

Og så er det jo heller ikke nytt å måtte stole på sin egen erfaring og magefølelse i møte med omgivelser som virker mer idylliske enn de kan være. Sigbjørn Obstfelders betraktning fra 1893 kunne egentlig passe på følelsen mange får etter en helt vanlig Facebook-innlogging: «Jeg ser på de velkledde herrer, jeg ser på de smilende damer ... Her er så underlig».