Livet med hiv

Nådeløst ærlig om det aller verste.

«Jeg er 48 år. Jeg er i klimakteriet og tar ikke østrogen fordi jeg ikke orker synet av mitt eget blod. Jeg har hiv. Jeg kjenner lyst. Jeg er sårbar. Jeg føler at min ære er fratatt meg. Jeg er rasende.»

Sommeren 1999 får frilansjournalist Eva Lind Karlsen vite at hun er smittet av hiv. En voksen, heterofil kvinne og mor, respektert journalist og tangoelsker med den unevnelige sykdommen. En ny tidsregning begynner. Karlsen kommer i kontakt med leger og sykehus, støttegrupper og psykiatere, homofile menn, prestefruer og asylsøkere med samme sykdom. Hun oppdager at hiv/aids har mistet sin nyhetsverdi, og at likegyldigheten har tatt over. Hun erfarer at man ikke dør av sykdommen med en gang, for nye medisiner gjør at man kan leve lenge med infeksjonen i kroppen, selv om den aldri vil forsvinne.

Karlsen skriver med en intens tilstedeværelse og klarhet, dette er ingen jamrende «stakkars meg»-fortelling. Hun tar leseren med inn i livet sitt, uforbeholdent, hun beskriver hvordan hun med sitt «tredje øye» nå ser alt det hun aldri la merke til før. Boka er en kjærlighetserklæring til livet, til sønnen, til menneskene hun er glad i. Litt forvirrende er det når hun blander fiksjon inn i historien, for eksempel i kapittelet om Kåre, som stikker seg bort i homsesaunaer mens kona sitter på café og tror han ser på golfkøller.

«Kjærlighetens flyktninger» fortsetter der mange historier slutter, Karlsen tvinger leseren til å bli med videre, inntil vi skjønner at dette kunne vært hvem som helst, at hiv kan ramme alle.