Livet mellom morgen og kveld

Jon Fosses nye roman er en roman uten punktum. Og en roman uten punktum inviterer, eller nærmest tvinger, leseren til å lese på innpust, fortløpende og uten stans.

Tar du den utfordringen, byr «Morgon og kveld» på en god og nærmest bisarr leseopplevelse.

Fosse er et forfatterunikum med en sjelden stemme. I «Morgon og kveld» lyder den gjennom en tredjepersons forteller, som forteller historien om Johannes. Den er enkel og uten de store høydepunktene. Han blir født inn i en fiskerfamilie, blir selv fisker, gifter seg og får mange barn. Etter et langt liv sovner han stille inn som enkemann hjemme i senga si. Det er ikke plotet som er det mest interessante. Fosse hadde ikke vært Fosse om ikke formen formidlet substansen i romanprosjektet.

Siste dag

«Morgon og kveld» består av to deler. I del I, som utgjør en sjettedel av boka, hentes gamle jordmor Anna fordi Marta skal føde. Ektemannen Olai venter i spenning på barnet. Til verden kommer en velskapt gutt, Johannes. Mellom del I og II har det gått en mannsalder. I den andre delen er synsvinkelen lagt til Johannes.

Vi følger ham en hel dag gjennom trivielle rutiner, kaffekoppen og rullingsen, småprat med kameraten Peter. Men alt er forandret denne dagen.

Fra tidlig morgen til seint på kveld undrer Johannes seg over hvor fremmed alt er. Kroppen er sprekere, røyksuget mindre, og tingene fjernere. Gradvis avdekkes en noe absurd situasjon; Johannes er død. Som et gjenferd vandrer Johannes gjennom sin siste dag på jorda. Hans avdøde venn Peter (St. Peter) har kommet for å hente ham til «stedet bortenfor».

Utfordrende

Den språklige besettelsen Fosse er kjent for, er noe nedtonet i «Morgon og kveld». Romanen er mer lavmælt. Gjentakelser er det mange av, men de er ikke så maniske som blant annet i «Melancholia I, II» (1995- 96). Språket er mer stillferdig, i tråd med hovedpersonens gemytt. Gamle Johannes er resignert, sier «nei, nei», «ja, ja» og «ja, kan skjøne det».

Ord og setninger gjentas, med millimeters forskyvning av betydning, ørsmå skifter i kontekst.

Repetisjonene har særlig to effekter. Den ene er at et indre liv blottstilles ved en relativt usensurert framstilling. Den andre effekten er estetisk. Repetisjonene fungerer rytmisk, melodisk. Formen appellerer til vår litterære bevissthet, og det er vanskelig å glemme at «Morgon og kveld» er skrift og ikke en imitasjon av virkeligheten. Leseprosessen styres i den retning. Derfor er Fosse en utfordrende forfatter.

Provoserende

Fosse griper fliker av en bevissthet, øyeblikksopplevelser i fenomenologisk forstand, mer enn å gi et psykologisk komplekst portrett.

Jon Fosse

  • Fosse ble født i Strandebarm i 1959. Han er bosatt i Bergen.
  • Forfatteren debuterte i 1983 med romanen «Raudt, svart» og har med årets bok gitt ut åtte romaner. I tillegg har han skrevet dikt, essayer, kortprosa, barnebøker, samt en rekke skuespill.
  • I essaysamlingen «Frå telling via showing til writing» fra 1989, skriver Fosse sin egen poetikk. Her diskuterer og framlegger han sitt litterære prosjekt.
  • Jon Fosse har fått Melsomprisen (1996), Aschehougprisen (1997), Doblougprisen og Gyldendalprisen (1999) og Nordisk dramatikarpris (2000).

Hadde romanen vært en tradisjonell og realistisk fortelling om en manns opplevelse av døden, så ville boka ha falt igjennom av mangel på spenning.

Når det ikke skjer, er det fordi Fosse har et annerledes språk. Kombinasjonen av plotets ekstreme enkelhet og formens kompleksitet er hans varemerke. Det som er utfordrende ved Fosses formalisme, kan også slå om til å bli tekstens ømme punkt.

En provoserende stillstand kan oppstå med de tette repetisjonene. Hvor blir det av framdrifta og konfrontasjonene? Som sagt er det manisk-repetitive nedtonet i høstens roman, men gamle Johannes blir til tider som senil å regne på grunn av tankene som gjentas og gjentas.

En annen innvending går på romanens todeling. Første del er kort og gir sparsomme opplysninger om det som står i fokus i romanen: Johannes og hans dødsopplevelse. Tittelen «Morgon og kveld» innbyr til filosofering om livssyklus. Slik fungerer det ikke. Todelingen virker derfor uforløst.

Paradisvisjoner

«Morgon og kveld» har likevel dyp klangbunn, og gir rik anledning til grublerier, blant annet over hva et liv er. Romanen har også et religiøst aspekt, mest synlig i forestillingen om et liv etter døden. Det framstilles som en tilstand i tråd med bibelske paradisvisjoner: lyst, ordløst, smerteløst. Dette kommer fram mot slutten, når også romanen er i ferd med å trekke sitt siste åndedrag, bli ordløs.

Johannes' datter Signe får siste ordet. I farens begravelse minnes hun ham med kjærlighet - han var sær, men god. Det samme kan sies om romanen.

Les utdrag fra boka