Fengsel og eksil: Liberias president Ellen Johnson Sirleaf. «Jeg forventet ikke dette da jeg levde i eksil og i fengsel i kampen for rettferd, fred og likeverd», skriver fredsprisvinneren i denne kronikken. Foto: Cornelius Poppe/Scanpix
Fengsel og eksil: Liberias president Ellen Johnson Sirleaf. «Jeg forventet ikke dette da jeg levde i eksil og i fengsel i kampen for rettferd, fred og likeverd», skriver fredsprisvinneren i denne kronikken. Foto: Cornelius Poppe/ScanpixVis mer

Livet mitt er forandret

Ved å vinne denne prisen er jeg lagt under lupen for evig.

Fredag 7. oktober begynte som en helt vanlig dag for meg. Planen min var å gå ut og drive valgkampanje for å bli gjenvalgt som den første kvinnelige presidenten mitt hjemland, Liberia, i valget som skulle være fire dager seinere. Jeg hadde hørt hvisking om at jeg var en favoritt for Nobels fredspris 2011, men jeg var så opptatt med valgkampanjen at jeg slo det fra meg. Jeg sa til meg selv at det som skjer, det skjer.

Da familie, venner og presse, som nok hadde en bedre følelse for hva som var i ferd med å skje, begynte å ankomme huset mitt for å være der klokka 09.00, lokal tid, da kunngjøringen i Oslo skulle finne sted, tenkte jeg imidlertid at nå var kanskje tiden inne.

Og så ringte de fra Den norske Nobelkomité og informerte meg om at jeg var valgt ut som én av tre kvinner til sammen å motta Nobels fredspris 2011.

Jeg blir hedret i Oslo i dag, 10. desember, sammen med Leymah Gbowee, også fra Liberia, og Tawakkul Karman fra Jemen, for vår «ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid». I sin kunngjøring erklærte komiteen, som riktig er, at «Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden uten at kvinner oppnår de samme muligheter som menn til å øve innflytelse på alle nivåer av samfunnsutviklingen».

Nobel-kunngjøringen siterte FNs sikkerhetskomités vedtak 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet, som, for første gang gjorde vold mot kvinner i væpnede konflikter til et internasjonalt anliggende, og understreket behovet for at kvinner blir likestilte med menn som aktører i fredsprosesser og fredsarbeid generelt. Dette vedtaket utgjorde grunnlaget for en UNIFEM-studie foretatt av tidligere forsvarsminister i Finland, Elisabeth Rehn, og meg, hvor vi skrev ned livshistorien til kvinner som var påvirket av konflikt.

I sin omtale av meg, observerte Nobelkomiteen at jeg, siden min innsettelse i 2006, som Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige president, har bidratt til å sikre freden i Liberia, fremme økonomisk og sosial utvikling, og styrke kvinners posisjon. Komiteen håper at de, ved å gi fredsprisen 2011 til tre kvinner, og med det heve tallet på kvinner som har mottatt den prestisjetunge prisen gjennom 110 år til femten, vil bidra til å sette en stopper for undertrykkelsen av kvinner som fremdeles pågår i mange land, samt hjelpe med å realisere det store potensialet for demokrati og fred som kvinner representerer.

Med denne kunngjøringen gikk det opp for meg at livet mitt var forandret for alltid. Med denne fredsprisen kommer et ansvar for å jobbe enda hardere for kvinners makt, deltakelse og lederskap. Ved å vinne denne prisen er jeg lagt under lupen for evig, og alt jeg sier og gjør vil fra nå av bli sett i sammenheng med denne ærefulle prisen jeg har fått for fred.

Likevel ønsker jeg denne byrden velkommen, for den styrker min overbevisning og mitt engasjement for å arbeide for å fremme menneskerettigheter, kvinners rettigheter, og for et bedre liv for alle liberiere. Denne prisen tilhører det folk hvis aspirasjoner jeg har privilegiet å representere, og hvis rettigheter jeg plikter å forsvare. Denne prisen tilhører de kvinnene som med sitt mot, sin styrke og sitt engasjement har gjort verden til et bedre sted.

Ingen går gjennom livet med det mål for øye å motta Nobels fredspris. Jeg kunne ikke forutse dette. Jeg forventet ikke dette da jeg levde i eksil og i fengsel i kampen for rettferd, fred og likeverd. Jeg gjorde det jeg gjorde simpelthen fordi det var det rette, uavhengig av konsekvensene. Mitt livs høydepunkt var da jeg ble beæret med det privilegium det er å få tjene folket i Liberia, og å få lede de langvarige freds-, forsonings- og nasjonsforvandlingsprosessene.

Derfor tar jeg ydmykt imot denne fredsprisen på vegne av kvinnene i mitt hjemland, kvinnene i Afrika og de kvinner over hele verden, som har kjempet for fred, rettferd og likeverd.

La meg få takke alle som har vært med på å forme mitt liv, som har brakt meg til denne prisen. La meg også anerkjenne de tusener av mennesker fra hele verden, som har skrevet eller ringt meg for å gratulere, fra verdens mektigste ledere til mine brødre og søstre på tvers av hele det Afrikanske kontinentet, til folk jeg har vokst opp sammen med, kjent på skolen eller arbeidet sammen med, til folk jeg aldri har møtt. Jeg lover å vie meg til å være den stemmen dere forventer; jeg skal tale for å gi jenter mer makt og større sjanse til å lede og å delta i de begivenheter som former våre liv.

Fordi det å utdanne og myndiggjøre jenter er et presserende tema for meg, håper jeg å kunne bruke en del av prispengene til å arbeide med trosbaserte institusjoner for å gi dem mulighet til å få flere av våre jenter vekk fra gatene.

Til de som har hedret meg med Nobels fredspris vil jeg uttrykke min dypfølte takknemlighet for denne internasjonale anerkjennelsen, som vil motivere kvinner over hele verden til å finne sine stemmer, ta på seg lederroller, og finne det motet de trenger for å stå for prinsippene de tror på.

Jeg er i dag en stolt afrikansk kvinne, president i republikken Liberia og nobelprisvinner. Mitt liv har vært en reise hvis retning jeg ikke har kunnet forutse, men som har vært den eneste mulige.

Oversatt av Helga Krog Borchsenius.

Fredsprisvinnerne 2011: Den liberiske fredsaktivisten Leymah Gbowee, menneskerettsaktivisten Tawakkul Karman fra Jemen og Liberias president Ellen Johnson Sirleaf under pressekonferansen i Nobelinstituttet 9. desember. Foto: Cornelius Poppe/Scanpix
Fredsprisvinnerne 2011: Den liberiske fredsaktivisten Leymah Gbowee, menneskerettsaktivisten Tawakkul Karman fra Jemen og Liberias president Ellen Johnson Sirleaf under pressekonferansen i Nobelinstituttet 9. desember. Foto: Cornelius Poppe/Scanpix Vis mer