Livet og døden og sånn

Pompøst, men harmonisk om livet.

FILM: Frykter du hva som vil skje når du en dag visner bort og blir til jord? Det gjør hovedpersonen i Darren Aronofsky tredje langfilm, «The Fountain». En film om å ikke godta den uunngålige døden. En film om det moderne menneskets hang etter å leve evig, og vår distansering fra naturen.

Filmen utspiller seg over et par dager, kanskje ei uke, men gir inntrykk av å bevege seg gjennom tid og rom, fra spanjolenes inntog i Mayariket, til jordas undergang. Den tar oss med inn i sinnet til Tom Creo (Hugh Jackman), en forsker som kjemper mot klokka for å finne en kur til sin kreftsyke kone, Izzi (Rachel Weisz). Reisen består i et møte med en rekke symboler fra forskjellige verdensreligioner, og Aronofsky stiller eksistensielle spørsmål, og svarer, som så mange før ham, at det ikke finnes noe svar. Og at døden er en vesentlig del av det å leve. Tankene går til filmer som «Contact» (1997) og «The Time Machine»(2002).

Visuelt minner «The Fountain» om drømmeliknende New Age-scenarioer, med rosa skyer i horisonten, glitrende stjerner og livets tre innsvøpet i en boble av luft og liv. Det er pompøst og tidvis klisjéfullt, men samtidig tematiserer Aronofsky spørsmål som er en vesentlig del av det å være menneske, og derfor er også «The Fountain» verdt en kinobillett. Signaturen til regissøren er tydelig, men som hans forrige film, «Requim for a Dream», føles også «The Fountain» tidvis i overkant pretensiøst.

Samtidig etterlater den deg med en slags harmonisk ro, og kan slik sett sies å fungere som Aronofsky ønsker.