Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Livet og læren

Politikere lever ikke alltid som de lærer. Det er helt greit.

Meninger

Etter hvetebrødsdagene kommer som kjent hverdagen, også for Miljøpartiet de Grønne (MDG). Flere medier har de siste dagene rettet et mildt sagt kritisk søkelys på partiets politikk, nå når det er klart at de faktisk får økt innflytelse i flere byer, ikke minst i Oslo.

Dette er naturlig, ikke minst fordi små partier som plutselig vokser og inngår i flertallsallianser normalt vil ha en del programposter som bare delvis er tilpasset det å være i maktposisjon. Det virker for eksempel sannsynlig at ambisjonen om et bilfritt Oslo sentrum innen fire år vil måtte gå en del runder med justeringer og ikke minst diskusjon, før den eventuelt kan virkeliggjøres. Selv om MDG fremstår som høye og mørke nå, kan deres velgere bli like skuffet som en del velgere sikkert er over hva Frp har fått til i regjering, i en verden av tautrekking og kompromisser.

At det rettes kritisk søkelys mot MDG er slik et positivt uttrykk for en av demokratiets funksjoner: pressen skal kikke en ny, men potensielt mektig aktør i kortene og undersøke om de har noe å fare med, og hva konsekvensene kan bli. Selvsagt forsøker enkelte medier og kommentatorer å idiotforklare MDG i større grad enn det er saklig grunnlag for, men det må nok politiske partier forvente å måtte leve med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mindre akseptabelt er insisteringen på at det er en nyhetssak at en MDG-politiker har bil eller tar drosje, hvis det skulle være mest praktisk. Den utbredte forestillingen om at det er hyklersk av politikere å gjøre noe i hverdagen som man politisk vil forby eller regulere strengt, bygger på en misforståelse av hva politikk er.

Med en viss rett kan man nok argumentere for at en del av MDGs politikere, litt som Krfs for noen tiår siden, fremstår som såpass skinnhellige at de må tåle kritikk hvis de spiser biff hver dag eller flyr på fire ferieturer i året. Men det er irrelevant for vurderingen av det politiske prosjektet.

Det er ikke bare MDG som blir rammet av denne typen fordummende kritikk. Mest parodisk var det kanskje da VG for mange år siden «avslørte» at Trond Giske mottok kontantstøtte, til tross for at Arbeiderpartiet den gangen ennå gikk inn for å avskaffe denne.

En av de tingene politikk handler om, er å binde seg til masten, som filosofen Jon Elster har formulert det. Det vil si at vi etablerer ytre reguleringer som setter oss i stand til å handle på måter som kollektivt eller på lang sikt er gunstig, selv om det på individuell eller på kort sikt er ugunstig. Ja, det er praktisk med bil og det blir ofte til at man velger den, men egentlig ønsker jeg å lage strenge reguleringer, slik at jeg finner alternative transportmidler like hensiktsmessige. Ja, det hadde vært praktisk å kunne kjøpe vin i butikken, men høyere totalt alkoholkonsum vil være en så vidt stor folkehelseutfordring at det er en fordel å regulere det politisk gjennom Vinmonopolet.

I en eller annen form har behovet for å regulere individets tøylesløse behov vært med mennesket så lenge vi har hatt kultur. Verdensreligionenes normer handler i stor grad om å regulere viljessvakhet. Emile Durkheim, en av sosiologiens klassikere, pekte på hvordan individet trenger å bli regulert av et fellesskap for å opptre på måter som både tjener individets og fellesskapets interesser.

Politikk er en av flere måter å utøve slik regulering på. I et demokrati handler politikk i denne forstand om å velge våre egne rammebetingelser, og det er som borgere vi bidrar til å stemme på ulike alternativer. I det mer praktisk orienterte hverdagslivet er slik regulering ofte en klamp om foten. Pokker, nå har polet stengt alt, tenker man da, men uten at dette nødvendigvis leder til at man krever lengre åpningstider. Det vi gjør i det praktiske hverdagslivet foregår på et annet plan, det er nettopp hverdagsliv og ikke politikk.

Det er derfor ikke moralsk inkonsekvent å kjøre mye bil selv om man representerer eller stemmer på et parti som vil regulere bilbruk strengere. Av samme grunn var mange røykere tilhengere av den nye røykeloven: de ville ha en regulering som gjorde det litt vanskeligere å praktisere det de mente var en uvane. Poenget er det samme: Hvordan røyking reguleres, er et politisk spørsmål. Hvorvidt man velger å røyke selv, er det ikke. Vi får håpe at presse og kommentatorer snart forstår denne enkle distinksjonen.