MATAUK: Livet på landet i dagens Russland handler mye om matauk - som her i Nikel-regionen. Foto: NTB / Scanpix
MATAUK: Livet på landet i dagens Russland handler mye om matauk - som her i Nikel-regionen. Foto: NTB / ScanpixVis mer

Livet på landet

Jeg kaller dem bare bamsemygg. For myggen her er feite som fluer, der de vralter av gårde i løse lufta. Dette er en rapport fra det russiske hyttelivet.

Kommentar

NOVO TOKSOVO (Dagbladet): Det sikreste vårtegnet ved siden av bamsemyggen i disse trakter er fremmedarbeiderne fra Sentral-Asia. Våre er fra Tadjikistan, et av de fire vanstyrte landene mellom Afghanistan, Russland, Mongolia og Kina. Men det er langt færre av dem i år enn tidligere. Hit, til det som før 2. verdenskrig var en del av Finland, kommer de for å tjene penger i sommerhalvåret, som kommunearbeidere, byggningsarbeidere, og løsarbeidere for hytteeiere som oss.

- Hvor er det blitt av tadjikene. Det skyldes vel krisa at det er så få i år, spør jeg over hyttegjerdet.

- Krise? Hvilken krise, svarer naboen tilbake, og ser seg rundt. Joda, det bygges og anlegges hager også i år. Hvilken krise? Nei, hvilken krise, nikker jeg til svar.

Men det er mest av hensyn til det gode naboskapet. For selv om rubelen har tatt seg litt opp i forhold til andre valutaer de siste to månedene, er den fortsatt bare verdt halvparten av det den var for et år siden, i forhold til dollar, euro, og nesten i forhold til norske kroner. Men hvem vil hovere over andres ulykke - balsamert av oljepenger, som alle her vet at jeg er - over et hyttegjerde? Så jeg holder kjeft.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HYTTA - datsjaen - er et hellig sted for russerne. Hit trekker han og hun seg tilbake for å stelle i hagen. Men det er ikke de store plenene og overdådige prydbuskene som preger hagen på datsjaen. Det er de mange hagebedene med grønnsaker og poteter, frukttrær og bærbusker. Hvis man ser bort fra livet på den russiske landsbygda slik forfatteren Anton Tsjekhov beskrev det fra slutten av 1800-tallet, med det provinsielle livet som slepte seg av gårde på fattige adelsmenns små gods, så handler det moderne russiske datsja-livet mest av alt om matauk.

VÅR DATSJA fikk min svigermor gjennom sin arbeidsplass på begynnelsen av 1960-tallet. Det var en del av en stor nasjonal satsing for at folk i større grad skulle fø seg selv. Det var litt jord, og tillatelse til å sette opp et lite hus og en utedo. Vår datsja ligger en snau time utenfor sentrum av St.Petersburg i det som før 2. verdenskrig var en del av Finland. Det var etter Molotov-Ribbentrop avtalen i 1939 og Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen Tokso ble sovjetisk, Novo Toksovo er altså egentlig Nye Tokso. Edith Södergran, den finlands-svenske poeten som var den store modernist i nordisk litteratur, vokste opp ikke så langt unna. Dette var en del av Norden. Jeg kunne derfor for eksempel ha innledet en samtale over hagegjerdet omtrent som dette:

- DET ER JO egentlig en del av Finland dette. Du er ikke redd for at finnene skal komme å ta det tilbake, omtrent som russerne gjorde på Krim?

Men det er heller ikke noe jeg snakker om over hagegjerdet. Det gode naboskapet er hellig.

Det er også datsjaens største klenodium. Det er en tropehatt fra Vietnam, som var min svigerfars, fra da han var sjef for oppbyggingen av strømnettet i Hanoi etter amerikanernes bombing under vietnamkrigen. Tropehatten ble selve ikonet for nordvietnamesernes krig mot USA. Min far var også i Vietnam, på jobb for NRK, under vietnamkrigen. Vladimir - verdensherskeren - og Tor - han med hammeren. Jeg ser for meg Vladimir med sin tropehatt i første linje etter de framrykkende FNL-soldatene - magikeren som skulle fikse det ødelagte strømnettet - og Tor - allerede skallet, og uten rett til å bære tropehatt, fordi det var FNLs ikon, og han rapporterte fra den amerikanske siden av fronten - som forlot Saigon i dagene før de siste amerikanerne gjorde det samme. De kunne nesten møttes. I Vietnam. Fra hver sin side av fronten i den krigen som var det største nederlag av alle USAs tapte kriger etter 2. verdenskrig.

NÅ ER DET i stedet jeg som sitter på verandaen i det nye huset på mine svigerforeldres datsja, med Vladimirs tropehatt på hodet, og skriver bok om Ukraina. Ja, herrens veier er i sannhet uransakelige.

Tilbake til virkeligheten igjen er det tid for middag. Det har kommet fantastiske nypoteter fra Aserbajdsjan, den aserbaidsjanske grønnsakhandleren er også et sikkert vår- og sommertegn. Den røkte ørreten fra Europas største innsjø Ladoga har ikke kommet ennå, og løyvet til ølkrana med fatøl er trukket tilbake.

-Fordi du er aserbajdsjaner, spør jeg. Han trekker på det.

Her er ei bu med en slakter som har nydelige lammekoteletter, og ei annen bu med meieriprodukter, alt direkte fra bonden. Joda, livet på datsjaen går fint an å leve.