Livet skal leves - ikke mestres

Det å leve slik at kriser oppløses innebærer å komme dem i møte, gå i dialog med dem og gjøre dem til en del av livet, skriver Frode Nyeng.

HVOR KOMMER

utbrentheten fra? Er det slik at den umerkelig siver inn i sjelen fra den vonde, fleksibilitets- og vellykkethetsfikserte markedsøkonomien? Det er jo så uendelig mye vi hele tiden føler vi må ta inn over oss at vi til slutt så vidt får puste under vekten av all informasjon, all endring, opplevelse, og krav til utfoldelse som vi dynges ned med. Tiden blir vår fiende. Vi mister grepet, behersker ikke. Men skal vi dypest sett beherske? Det er mulig å se det annerledes, å se at det er grunnholdningen til tilværelsen det kommer an på. Vårt eget perspektiv. For kanskje finner vi mening ved ikke å løse, men å oppløse meningsproblemet slik det gjør seg gjeldende i vår hastige kultur.

Stadig flere står frem med sin overbelastningshistorie. Stadig flere blir uføretrygdet før det hele har begynt. Det harde arbeidslivets krav gjør oss syke, utbrente, tvinger oss i kne nærmest på startlinjen. Det er den økonomiske friheten og dens ublide produkter som gis ansikt. Og det kliniske kollektiv favner om slike skjebner med stor iver, og blir en stadig sterkere stemme når fortellingene om dagens arbeidsliv skal sys sammen og tilføres sosial og moralsk makt. Det dypere, eksistensielle frihetsperspektivet glemmes. Det gir oss ikke de spørsmålene vi vil ha, de som dreier seg om individets uomgjengelige frihet til å fortolke tidens krav og velge sin egen væremåte. Fortvilelsen og angsten hører hjemme der, men det vil vi overse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å SE PERSONLIGE

kriser som et problem som skal løses og beherskes innebærer å gjøre mest mulig for å unngå dem, for å begrense dem og behandle dem - man møter dem på en teknisk, utvendig måte. Å leve slik at kriser, som uunngåelig vil dukke opp i ethvert (arbeids)liv, oppløses, slik at de forsvinner eller blir mindre truende, innebærer derimot å komme dem i møte, gå i dialog med dem og gjøre dem til en del av livet. Men dette fordrer at vi møter dem eksistensielt, ikke økonomisk eller medisinsk. En reell arbeidsoverbelastning, et samlivsbrudd, eller en påvist alvorlig sykdom, er ikke en teknisk oppgave som skal løses slik at livet kan gå videre som før. Dersom livet går på skinner, er det ikke et egentlig liv vi lever, og om vi ønsker det tilbake på skinnene etter en krise, er det ikke et egentlig liv vi ønsker å ha tilbake. Det å frasi seg lidelsen ved å leve, er å gjøre seg mindre enn det man kunne vært.

Men vi blir stadig raskere med å bygge overbelastningserfaringene inn i sykelighetsfortellinger. Diagnosene utøver selvsagt sin magi, de navngir, slår fast, legitimerer, trøster og lover bedring. Det ubehagelige kan være meget bekvemt. Frihet forutsetter alltid at vi er bundet, innvevd i en kulturell meningsorden. Spørsmålet blir hvilke sider av denne orden vi lar oss fylle med, og hvilke vi makter å opprettholde en fri, kritisk innstilling til.

DE NYE

frihetsoverbelastningene er dessuten ikke bare vonde og sykelige, de er også statusmarkører. De sirkulerer gjennom hel- og halvoffentligheten på måter som gjør dem til sosialtattraktive fluktruter bort fra den eksistensielle friheten. Det er derfor på mange måter meget bekvemt å gli inn i mengden, å gjøre som andre gjør, å lykkes som andre lykkes. Og lide som andre lider. Vi slipper alle unna det tyngste, eksistensielle ansvaret dersom vi flyter med, både på samtidens typiske oppturer og de typiske nedturene. Men: Et autentisk liv handler altså om en uunngåelig frihet til fortolkning - også av den typiske fremmedgjøringen. Det nye, frie markedet gir utvilsomt grobunn for nye frihetsskjebner. Utbrenthet er kanskje den mest synlige av dem. Og terapi- og trøstebehovet vokser. Selv filosofien skal ikke utfordre, men være mild og trøste folk. Men virkeligheten, også den som viser seg i marked og arbeidsliv, er i sannhet flertydig.

I vår avtradisjonaliserte tid må vi selv sy sammen vårt eget. Men dette betyr ikke at vi lever ut fra oss selv og dyrker den dypeste av alle friheter. Vi er flinke til å konstruere nye ting å gjemme oss bak. Hysteriske vellykkethetsidealer. Bedøvende sports- og nyhetsinteresser. Tomt snakk og bekvemme små og mellomstore bekymringer. Og ikke minst svalende medisinske diagnoser, som utgjør et effektivt rasjonale for terapi og trøst. Alt sammen deilig livsnedkjølende. Midt i dette går stadig flere av oss til legen for en «helsesjekk».

VI GJØR OSS

kronisk avhengige av det kliniske kollektiv, ikke bare når vi aner vi er syke, men også ved at vi hele tiden ønsker å forvisse oss om at vi virkelig er friske. Med dette blir vi selvsagt prisgitt sykdommens luner, som realitet eller mulighet. Vi legger livet brakk mens vi går og venter på svaret på prøvene. Helsevesenet gjøres med dette til et støttepunkt på stadig flere livsområder. Alt vondt blir uønsket, og all atferd som kan bidra til å forhindre det vonde, fornuftiggjøres som nyttig. Det er økonomisk fornuft i alle problemets ender.

Det kliniske kollektiv tilskrives dermed stadig større begrepsmakt i forbindelse med sykdom, uønskede avvik og truende erfaringer. De medisinske fortellingene blir de dominerende sunnhetsfortellingene. Derfor trenger vi konstant påminnelse om at psykisk sykdom er høyst virkelig, og er virkelig gjennom sosiale filtre. Poenget er at sykdomsdiagnoser inngår i et sosialt felt, og følgelig er en kulturell, og ikke bare en individuell størrelse. Utbrenthet er også en måte å relatere individet til fellesskapet på.

Sytingen over «for mye» kan derfor være fordummende i den aller mest fundamentale forstand: den fjerner refleksjonen over hva det er å være menneske, tildekker den friheten vi har til å fortolke, til ikke fullt å gå inn og opp i samtidens typiske fortellinger. Helse og sunnhet er derfor dypest sett ikke subjektivt eller objektivt, men eksistensielt.

DET ER DERFOR

påkrevet å etterlyse en dypere forståelse av hvordan dette «for mye» egentlig kan være uttrykk for et «for lite», en utvisking av den enkelte som fortolkende subjekt i eget liv. Uttrykk for ukritiske for mye-erfaringer. For er typisk liv midt i de nye friheter og de nye lidelser. Man kan da etterlyse den friheten som vanskeliggjør på en helt annen måte, som sier at vi ikke bør ha noe grep å miste: at livet skal leves, ikke mestres. Som sier at vi ledes av et ulykkelig begjær etter en plass i verden, etter en grunn til å eksistere, at vår bevissthet så gjerne vil fylles, bli hel - vi vil «bli noe». Men som samtidig sier at alle våre forsøk på å bli noe, enten det er positivt eller negativt ladet i kulturens mange rom, er dømt til å mislykkes. Friheten vil alltid representere en distanse til det vi er eller ønsker å bli. Frihet er samtidig både mulighet og fortvilelse.

Det er hardt å finne seg til rette i samtidens økonomiske virkelighet, og på mange områder bør vi kjempe hardt for å drive tilbake økonomiens pre når det gjelder å definere det gode liv. Men denne kampen må ikke føres på de mentale diagnosenes premisser. Enhver har levende erfaringer av tidens krav, er fri til å velge å fortolke dem annerledes enn som livsbegrensende sykdomskilder. Den eksistensielle friheten er beinhard i sin dom, ingenting er absolutt gitt, vi kan aldri helt og fullt bli lidende objekter. Ikke rart da at et eksistensielt perspektiv er omtrent fraværende i den norske samfunnsdebatten. Det er med god psykologisk grunn det glemmes at utbrentheten har mange kulturelle kilder, og at enhver frihetserfaring alltid har en betydelig personlig ansvarsdimensjon.