Livet som filosofi

Han har besteget de høyeste tinder med kropp og tanke. Nå er Arne Næss 87 år og opptatt av meningen i livet.

Hva er meningen med livet?

- Jeg mener det er riktige er å spørre: Hva er meningen i livet?

- I livet?

- Nettopp. Jeg tror ikke at finnes noen mening som kommer utenfra. En hard nøtt å ta, selvfølgelig. Men jeg har kommet fram til at jeg ikke tror det finnes noen guddom eller liknende. Derfor snakker jeg altså om å finne meningen i livet, som er et filosofisk perspektiv, istedenfor å snakke om meningen med livet, som er langt mer av et religiøst perspektiv.

- TILFELDIGHETENE RÅR?

- Ja. Og tilfeldighetene gjør at forskjellige menneskers liv blir helt forskjellige. Noen rammes hardt, andre glir nesten helt unna problemer, uten at vi forstår hvorfor. Derfor gir det gamle ordspråket et godt råd: Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det.

- Hvordan bør man ta det?

- Dette spørsmålet kan vi ikke ta lett på. For det finnes faktisk titusener som heller vil dø enn fortsette å leve. Og til dem skal man ikke si: Livet er vidunderlig. Til dem skal man heller ikke si: Hvis du bare gjør slik eller sånn, vil livet ditt bli bra igjen.

- Hva skal man si til dem, da?

- Det viktigste er å være der, bare. Uten å si så mye. Og uten å trøste så mye heller. Bare være der, simpelten. Det er best.

- Sikkert et fint råd. Men i mange situasjoner aner vi jo ikke hva som er best å si- eller gjøre. Og hva gjør vi da?

- Da lytter vi til vår indre stemme.

- Så enkelt?

- Filosofen Spinoza snakker om ratio. Det er latin og oversettes ofte med det norske ordet fornuft. Men ratio ligger mye nærmere det vi kaller samvittighet. Og troen på ratio er i virkeligheten troen på en indre stemme, som peker ut retningen du bør gå i.

- HVORDAN KOMMER man i kontakt med denne indre stemmen?

- Det handler ganske enkelt om å puste dypt tre ganger, og kjenne etter, kjenne på stillheten, før man velger veien videre.

- Blir ikke dette litt for enkelt?

- Vel. Dette er altså en optimisme jeg har, at noe slikt vil hjelpe oss usedvanlig mye i livene våre.

- Vi må lære dette, altså?

- Problemet i vår kultur er at vår fornuft mangler følelse. Vi skal være så smarte, vi skal prestere, prestere, prestere. Men dette er jo så kortsiktig!

- Hvorfor?

- Altså: Vi opererer med følgende tredeling av vår eksistens: Lyst, lykke og prestasjon. Det er vanlig i vårt samfunn å tro at man går etter lykken. Men det er feil. Vi går etter prestasjon.

- Hvilket innebærer?

- At vi for eksempel mener det er bedre å bli høytlønnet enn lavtlønnet, bedre å få en sjefjobb enn å jobbe med omsorg. Alle mener dette. Og de fleste tror at dette er lykken, at prestasjonen er selve lykken. Men det er en misforståelse.

- En grusom misforståelse?

- Ja, for man hører så ofte at man skal bli noe. Akkurat som om vi ikke er noe i utgangspunket. At vi er et null, liksom, før vi kaster oss inn i prestasjonssamfunnet. Men vi er jo noe allerede! Mennesket er et vidunderlig vesen, pleier jeg å si. Et vidunderlig vesen, som det har tatt hundrevis av millioner av år å framskaffe.

- HVA ER DET SOM er så vidunderlig med oss?

- Sammenliknet med selv en meget intelligent gris, ligger et vanlig menneske tett opptil både Michelangelo og Einstein! Meget tett opptil, faktisk!

- Det er noe vi bør tenke mer på?

- Så avgjort. De er flere enn man vanligvis tror, som trenger å tenke nettopp slik. Husk å si disse ordene til deg selv: Jeg er et vidunderlig vesen. Og gjenta det gjerne, flere ganger daglig.

- Men de fleste av oss føler oss jo så fordømt mislykkede, middelmådige?

- Vi må bli enige med hverandre om en ting: Det der er dumt. Rett og slett bare dumt. Dumt!

- Hva er løsningen?

- For å komme i kontakt med hvor unik man er som enkeltmenneske, kan man for eksempel skrive ned, helt spontant, noen av de opplevelsene og tankene man selv har. Det hjelper. For ingen ser det samme, selv i de enkleste ting.

- Godtar du ikke at enkelte mennesker rett og slett er mislykkede?

- Nei. Jeg hadde en venn i mange år. Han ville bli botaniker. Men klarte ikke systematikken på studiet. Det var fordi han bare var interessert i nyansene mellom rødt og blått i blåveisen.

- Temmelig smalt...

- Men det gjorde ikke noe. Han reddet mang en fest. Han sang for oss med en slik meningsfullhet. Og hvis det ble stille rundt bordene, kunne han alltid si noe om blåveis, for eksempel...

- SELV BEGAVEDE mennesker faller utenfor?

- Ja, ja, ja. Det har kostet enormt å komme opp til den effektiviteten og den materielle levestandarden vi har pr. i dag. Og det er forferdelig godt gjort, selvfølgelig. Men prisen er veldig høy.

- Hvilken pris?

- Universitetets helsevesen kan i dag fortelle om de utallige depresjonene hos vellykkede unge mennesker. De er 20 år, og går allerede med munnvikene nedover.

- Hvorfor er det slik?

- For å gi et enkelt eksempel: De må gå på altfor mange kjedelige forelesninger. De får i altfor liten grad gjøre det de gløder for, det som motiverer. Men isteden må de disiplinere seg langt inn i det nitriste, for å kunne være med videre. Det er et altfor høyt krav.

- Og når man ikke mestrer livet, kommer skyldfølelsen og skammen?

- Ja, det er riktig. Men skyldfølelse og skam kan overvinnes, tror jeg.

- Hvordan?

- Vi snakker om følelser nå. Følelsene styrer oss mer enn noe annet. Og mitt poeng er at det eneste som kan overvinne en følelse av skam, for eksempel, er en annen og sterkere følelse. Følelser kan ikke bekjempes ved fornuft.

- Du nærmer deg døden; har du noen sterkere følelse å komme med enn frykten for den?

- Det kan man kanskje si. For jeg klarer ikke se på det som naturlig at vi skal dø. Hjernen vår er ikke slik. Vi kan ikke akseptere at vi skal bli et halvmåpende, umælende vesen. Og siden bli borte. Det er derfor religionene finnes overalt. Fordi det trengs en fortsettelse, for å mildne situasjonen for oss selv: At vi skal dø.

- Hvordan takler du det, da?

- Jeg sier: Det er uakseptabelt! Vi må være berettigede til å si dette, at døden er uakseptabel. Jeg godtar ikke dem som sier at man skal være takknemlig for alt man har fått oppleve. Døden er feil. Uakseptabel! Vi er jo mye mer fantastiske enn som så!

Arne Næss mener problemet i vår kultur er at vår fornuft mangler følelse. - Vi skal være så smarte, vi skal prestere, prestere, prestere.