Livet som fortellinger

Vi lever i lagringsmedienes tidsalder. Vi fyller hyller og skap med bøker, CD-er og videofilmer. Vi lagrer liv og inntrykk, mens livet lakker og lir mot sin uunngåelige slutt.

Vi lever også i fortellingenes tidsalder. Livet er ikke lenger en drøm eller en scene. Det er en bok, en fortelling, vi griper og forstår vårt eget og andres liv som fortellinger, uten fortelling, bare umælende eksistens.

Tittelens Ada er denne bokas hovedperson, hvis hun da overhodet eksisterer, som alle sanne moderne litterære figurer har hun ikke noe liv utenfor den tekst hun selv er en del av, eller rettere sagt: de fortellinger som hun har lagret og selv er lagret i. Dette høres finurlig ut, det er det også, men det er ganske elegant skrudd sammen. Ada finnes bare for å realisere denne «ideen», heter det i starten, og konsekvent nok forlater hun da også denne (tekst)verden og forsvinner i løse luften i det øyeblikk teksten slutter seg om seg selv, og siste punktum er satt.

Men hvem er denne Ada, og hvilken «idé» er det tale om?

I en viss forstand er hun en karikatur av en moderne selvstendig og enslig kvinne (i sine beste år), men riktigere ville det være å kalle henne et produkt av medie-, informasjons- og kunnskapssamfunnet. Leiligheten hennes er en miniatyrutgave av dette samfunn, og hun har lest alle bøkene, hørt alle CD-ene og sett alle filmene som hun omgir seg med. Hun har tatt fem mellomfag, har hovedfag i engelsk og doktorgrad fra USA, hun har vært språkkonsulent i Paris, ghostwriter og grafolog og utgitt bøker på engelsk. Når hun får den idé som den foreliggende roman i seg selv er resultatet av, er hun frilansjournalist og forfatter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Firma

Ideen går ut på å starte et «livshistoriefirma». Hun vil hjelpe folk til å sette spor etter seg, få dem til å fortelle henne sine livshistorier, som hun så igjen kan skrive ned. Hun har store vyer. Det endelige målet synes å være å skape et samfunn der alle blir tilbudt muligheten til å lagre sitt eget liv som tekst. Et virkelig meningsfylt arbeid, tenker Ada. På hennes initiativ skal «den biografiske tida» begynne. Det vil markere et paradigmeskifte i historien, «overgangen frå den tida då folk berre levde livet sitt og forsvann når dei døydde, til den nye epoken der liva lever videre i autentiske livshistorier in extenso».

Den resterende del av romanen utgjøres av historien om denne innsamlingen samt de historier som samles inn, hvor alt på forunderlig vis griper inn i hverandre, der én livshistorie griper inn i den annen, og der flere faktiske mer likner historier fra triviallitteraturens verden enn fra «virkelighetens» verden. Men hva så? Når vi skal fortelle våre liv, forteller vi dem da ikke etter modell av de historier vi har for hånden? Vi er tekstenes marionetter, vi er litterære figurer idet vi gjør våre liv om til litteratur - seriøst eller trivielt, det kommer ut på ett.

Løfterik

I «Ada» leker Kleppen seg med tidas postmoderne tanker. Adas nærmeste slektning i moderne norsk litteratur må være «Greta Garbo» i Jan Kjærstads «Homo Falsus». Både Ada og Greta oppløser seg i det blendverk som de selv har skapt. For på bunnen forholder det seg jo selvsagt stikk motsatt av den vedtatte «sannhet»: livet er nettopp en fortelling, livet slutter der fortellingen begynner.

«Ada» er en løfterik debut. Vi er spent på fortsettelsen. Det er nok av liv som kan gjøres om til fortelling.