Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Livet som lesbisk

Flytte sammen. Bytte ringer. Skaffe hund og brødbakemaskin.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVER HELG strømmer det jenter til Potpurriet, populært kalt Potta, i sentrum av Oslo, utestedet som har spesialisert seg på jenter med en lesbisk livsstil. De fleste er på jakt etter en partner, og helst en de ikke har sett før. Miljøet er lite. Oslo er ikke blitt noe nytt San Francisco ennå. Men det er fullt mulig å leve lesbisk hele døgnet i Oslo også. Du kan synge i lesbisk kor og gå på lesbe-bar og lesbe-disko. Du kan ta deg jobb i en lesbisk bedrift og annonsere i Blikk, den skeive avisa. Trenger du noe, er det bare å ringe lesbe-leger og lesbe-advokater, lesbiske regnskapsførere, interiørarkitekter og healere. Du kan danse lesbisk salsa. Før du vet ordet av det sitter du der, med ring på lesbe-fingeren og brød i brødbakemaskinen. Du drar til Lesbos på ferie, eller til Danmark for å la deg inseminere. For noen barn blir det jo ikke av dette.

Du kan spille lesbe-basket, lesbe-volley og (selvfølgelig) lesbe-fotball og lesbe-håndball. Du kan spille lesbe-bridge. Hvis du vil. Eller kanskje ikke. For det er vel bestemt fra fødselen av om du skal bli homo eller hetero? Det finnes dem som mener at det alltid vil finnes homofile. At det i alle kulturer, og til alle tider, vil være en viss andel av befolkningen som er å regne som homoseksuelle. Det er helt naturlig, kanskje til og med bestemt av et eget gen. Gud har skapt deg sånn. Det er altså ikke din skyld. Hvis du har valgt å leve lesbisk, helt frivillig, blir det straks litt verre. Du kan da ikke bare komme her og være homo, sånn uten videre?

FØDT SÅNN, eller blitt sånn? Det er spørsmålet. I homomiljøet pågår det stadig en kamp om hvem som skal få lov til å forklare hva homoseksualitet egentlig kommer av.

«Homopolitisk ville det vært greit å kunne vise til et gen,» svarte Knut Sverre Røang, lederen for Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring, da Blikk spurte ham om hvorfor noen blir homo og andre ikke. Ordet legning klinger liksom mer overbevisende enn seksuell orientering. For dem som forsker på kjønn, kultur og seksualitet, er det likevel lite aktuelt å forklare fenomenet homoseksualitet ut fra et biologisk ståsted.

«Hva slags seksualitet du har, synes ikke på kroppen din,» sa professor Toril Moi til Blikk i sommer. Ideen om at seksualitet ikke er betinget av natur, men av kultur, møter mye motstand.

«Dersom en i den offentlige debatten hadde sagt at homoseksualitet var noe som var valgt, ville det blitt vanskelig å kreve rettigheter,» tror Røang. Hvis tanken om den kulturskapte seksualiteten får fotfeste i samfunnet, ville det være en homopolitisk katastrofe. Eller kanskje ikke? «Vi har like mye krav på respekt for vår kjærlighet og våre forhold selv om vi ikke kan bevise at våre følelser er basert på et gen, og selv om vi kanskje strengt tatt kunne ha vært sammen med et menneske av motsatt kjønn i stedet,» sier kjønnsforskeren Nils Axel Nissen, som er ansvarlig for dagens Sexuality 2000-symposium på Universitetet i Oslo. Han pleier å sammenlikne seksualiteten med et morsmål: Begge er kulturavhengige, men det er ikke dermed sagt at det er lett å endre på dem.

Homoseksualitet som en valgmulighet er en provoserende tanke. Folk flest liker ikke at du rokker ved det kategoriske skillet mellom homo og hetero. Bifili som en livsstil er fortsatt tabu. Tanken på at seksualiteten er foranderlig, kanskje til og med valgfri, virker truende også på homoseksuelle, som helst ikke vil gi svovelpredikantene inntrykk av at homofili er en tilstand som det går an å kurere. For lesbene kan det være litt vrient å forklare mannfolkene at de rett og slett ikke har lyst til å la seg omvende. Da er det lettest å si: Jeg ble født sånn. Noen bare vet at det er riktig. Andre vet hvorfor de er blitt slik. Jenter som har opplevd incest, for eksempel, velger ofte en lesbisk livsstil. Sex med menn blir utenkelig. Uansett har seksuelle preferanser aldri vært så viktige som nå for hvordan vi definerer oss selv i forhold til omverdenen.

«Hei, jeg er lesbisk,» stråler NRK Petres stuntreporter Christine Koht, idet hun stormer inn i fiskebutikken med Mamarazzi-mikrofonen i hånda.

«Jeg er lesbisk. Kan du anbefale meg en fisk?»

HOMO ELLER HETERO? Svaret ditt avgjør hvem du er og hvordan du skal leve. Slik var det ikke tidlig på 1800-tallet. Da fantes det ikke noe som het lesbisk. Man kunne inngå et fornuftsekteskap, og ellers tuske og taske som man ville på kammerset med sin beste venninne. Romantiske venninneforhold ble jo ikke forbundet med noe seksuelt. Sex var noe som skjedde når mann og kvinne ville føre slekten videre. Som Marianne B. Karlsen påpekte i sin kommentar i Dagbladet (4.8.), oppsto kategoriene homo- og heteroseksualitet omtrent samtidig ved århundreskiftet, som betegnelser på pervers seksuell omgang. Pervers i den grad målet ikke var å lage barn. Noen tror fortsatt at homoseksualitet bare handler om sex. Sex som ikke retter seg mot reproduksjon er fortsatt litt suspekt.

«Den norske likestillingspolitikken har gått ut på å gjøre det lettere for mødre med barn. Bak dette ligger en normalitetstanke om hva en kvinne er. Hun er i alle fall ikke lesbisk. Eller hun har ikke sex som sin hovedinteresse,» sier Toril Moi til Blikk.

«Om tanken om morsinstinktet ble tenkt helt ut, ville også lesbiske ha kunnet adoptere barn. Men det kan de ikke i Norge i dag. Det er hyklersk.» Mener Moi.

Lesbe-livet byr på mange paradoksale opplevelser. Det er hipt å gå hånd i hånd på Karl Johan, men å kysse på trikken går ikke an. Barne- og familieminister Karita Bekkemellem Orheim vil gjerne bli kjent som «homoministeren», men man kan fortsatt få bot for å rope «homo!» etter noen på gata.

EN GALLUP-UNDERSØKELSE utført for uunnværlige Blikk viser at et flertall av den norske befolkning synes det ville være greit med en åpen homofil i rollen som både statsminister, biskop, konge eller dronning. Samtidig risikerer man rett som det er å støte på svære avisoppslag der diplomatfruer og andre stakkars uskyldige blir uthengt som lesbiske eller stemplet som homofile.

Selv forlanger vi å få være både veldig annerledes og ganske alminnelige. Vi vil aller helst være helt A4, selv om vi velger det lesbiske livet. Mødrene våre bare rister på hodet:

«Ja, ja. Det er jo så moderne å være homofil nå så.»