SPISEMASKIN: Det sto ingenting i ammebrosjyren om hva man gjorde om man fikk en lysvåken spisemaskin, skriver Ida Jackson. Foto: Frank May / NTB Scanpix
SPISEMASKIN: Det sto ingenting i ammebrosjyren om hva man gjorde om man fikk en lysvåken spisemaskin, skriver Ida Jackson. Foto: Frank May / NTB ScanpixVis mer

Livet som pattedyr

Vi må slutte å snakke om amming som kos, og begynne å snakke om det som en krevende fysisk jobb.

Meninger

Jeg har tilbrakt de siste tre månedene i mammaperm, men for meg har det vært en ammeperm. Samtidig har offentligheten vært full av diskusjon av det såkalte ammepresset vi norske, nybakte mødre blir utsatt for.

SMERTEFULLT: Hver gang jeg la ungen til brystet med hakket på, kom melken med en smerte som best kan beskrives som å stikke brystvorta i blyantspisseren, skriver Ida Jackson.
SMERTEFULLT: Hver gang jeg la ungen til brystet med hakket på, kom melken med en smerte som best kan beskrives som å stikke brystvorta i blyantspisseren, skriver Ida Jackson. Vis mer

Jeg har kjent på presset selv. De sier: «Etter fødselen skal du amme barnet ditt.» De sier ikke: «Etter fødselen skal du lære deg en fysisk krevende fulltidsjobb på færrest mulig liggedøgn.» Jeg satt med ungen i armene i sykehusnatta og følte meg lurt.

Men jeg følte meg ikke lurt eller presset av verken Ammehjelpen eller Gro Nylander. Du kan ikke lese en nyhetssak om ammepresset uten å se et bilde av henne. Derfor var det en overraskelse for meg å forstå at hun hadde skrevet den mest empatiske boka om amming av dem alle, «Mamma for første gang». Mens helsestasjonen skrev at jeg burde «legge vekk bok og mobiltelefon og nyte ammestundene», anerkjente Nylander at amming man både kunne føle seg sliten og spist opp og hadde konkrete råd for vonde keisersnittsår og tette melkeganger.

«Gap opp for Gro Nylander», sa jeg til ungen mens vi øvde på riktig sugetak.

For vi måtte øve oss. I ettertid har jeg tenkt at å lære å amme minner mest om da jeg lærte å løpe. Javisst kan alle løpe. Vi har to ben, har vi ikke? Og likevel skal det ikke mer enn litt dårlig løpeteknikk og en lang tur før du får benhinnebetennelse og smerter i ukevis.

Den viktigste løpeturen jeg har hatt, var sammen med en erfaren løpevenninne som påpekte nybegynnerfeilene mine. «Slutt å knyte nevene som en gorilla, du kommer til å få vondt i skuldrene. Er det de gamle gymskoene dine fra videregående? På tide å kjøpe nye.» Sånn er det å få god ammehjelp, også.

Brosjyrene om amming du får på sykehuset oppleves like langt fra virkeligheten som en tekst om trening der det sto: «Det beste er å løpe en mil, men du er ikke en dårlig borger om du ikke får det til. Det er likevel viktig å huske på at de aller, aller fleste kan løpe en mil om de prøver. Om det ikke skulle gå bra med løpingen, kan du svømme, men løping er og blir best.» Hvert eneste møte med helsevesenet skulle deretter starte med spørsmål om hvor mange minutter du brukte på mila di.

Det er ikke rart folk føler seg presset når du skal lære å mate den helt nye ungen din med den utslitte kroppen din via Bryst er best på repeat på Barselshotellet på Ullevål.

«Legg barnet til brystet hver tredje time» sto det i brosjyren jeg fikk. Det sto ingenting om hva man gjorde om man fikk en lysvåken spisemaskin. Etter to dager var brystvorta min et blødende sår og jeg hadde fått en ammeskade jeg brukte mange uker på å komme meg etter.

Hver gang jeg la ungen til brystet med hakket på, kom melken med en smerte som best kan beskrives som å stikke brystvorta i blyantspisseren. Jeg måtte gjøre pusteøvelser for å holde panikkangsten på avstand. Så hvorfor sluttet jeg ikke?

Det var i hvert fall ikke fordi morsmelk er «den perfekte næringen for ditt barn». Etter to uker med intense smerter ga jeg blaffen i at amming skulle gi ungen høyere IQ og lavere diabetesrisiko. Jeg sluttet ikke fordi det var tydelig at morsmelk var den nyfødtes alkohol. Det er nesten umulig å kommunisere med de nyfødte, men melken min fikk det urolige dyret til å slappe av. Det var mer overbevisende for meg enn all verdens snakk om helse.

Og ammingen roet meg også. Etter at den første smerten hadde gitt seg, ble jeg fylt av en mild rus, som å ta to Valium. Det prikket i armhulene mine. Det sildret og rant inne i meg og ungen svelget fornøyd. Vi ble høye sammen, dyreungen og jeg.

Mens vi ruset oss, øvde vi oss på dette som skulle komme så «naturlig». Jeg lærte gode ammestillinger. Vi fikk godt sugetak. Fikk vi ammemedalje på helsestasjonen? Niks. Det kom nye krav: Vi måtte amme på en mer «anstendig» måte.

«40 minutter amming? Det er nok ikke 40 minutter effektiv spising» sa helsesøster. «Du må slutte å la ham bruke deg som smokk, han bare kosesuger», sa en annen. «Det er på tide å få mer struktur på måltidene nå» sa en tredje.

Men jeg så på dyreungen og tenkte: Du er nyfødt. Hvorfor i all verden skulle du være effektiv? De er redde for nytelsen, tenkte jeg. Bryst er best, ingen protest, men det skal bare være sunt og næringsrikt for babyen. Ikke digg.

«Gå på fylla du, rare dyr» sa jeg til ungen. «Slå deg løs.»

Og det viste seg at amming gikk fra å være en kjempejobb til å bli noe lettvint jeg kunne gjøre uten å tenke meg om. Det var bare at oppstarten var utrolig krevende. Derfor er amming en reproduktiv rettighet under konstant politisk press. Når alle skal raskt hjem etter fødselen og helsestasjoner legges ned samtidig som alle skal amme, setter man barselkvinner i en nesten umulig situasjon. Klart det blir press og stress. Men det presset kommer ikke fra Gro Nylander eller Ammehjelpen: Det kommer fra helsepolitikere som bygger nye sykehus med færre sengeplasser samtidig som de forventer fullamming til seks måneder.

Skal vi snu denne politiske trenden, må vi slutte å snakke om amming som kos og begynne å snakke om det som en krevende fysisk jobb. Her er mitt bidrag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook