KOMMUNIKASJON:  Tidlig begynner livet å leves foran PC-en. Foto: Jan Haas / NTB scanpix
KOMMUNIKASJON: Tidlig begynner livet å leves foran PC-en. Foto: Jan Haas / NTB scanpixVis mer

Livet, uten filter

I våre dager er det nokså uvanlig å snakke sammen, ansikt til ansikt, uten en skjerm mellom oss og virkeligheten.

Meninger

«Det går greit å gå i banken. Noe må en jo gjøre også.»

Det er 79-årige Roald Jormonen som sier dette til Aftenposten. Han har nettopp debutert på Internett. Forklaringen på at han ikke bruker Nettbank er mer tankevekkende enn man skulle tro ved første øyekast: Noe må en jo gjøre også.

Livet leves ikke foran PC-en, nettbrettet eller mobiltelefonen. Det bare ser slik ut. I morgenrushet sitter folk oppå hverandre på T-banen. De kommuniserer, men ikke med hverandre. Hver og en utveksler beskjeder, nyheter, kjærlighetserklæringer, vitser eller hva som helst med noen som ikke er til stede.

«Jeg har en sånn datamaskin hjemme. Men den bruker jeg bare til å spille kabal.» Roald Jormonen igjen, den personifiserte fornuften. Han eksponeres i avisa fordi han er uvanlig. Tenk, et menneske som ikke er online. I våre dager? Er det ikke rart?

I våre dager er det nemlig nokså uvanlig å snakke sammen, ansikt til ansikt, uten en skjerm mellom oss og virkeligheten. Ser man på den nye formen for kommunikasjon med psykologiske briller, kan vi snakke om en form for regresjon. Vi utvikler oss bakover, tilbake til barndommen.

Se på barna i sandkassa. De leker intenst, men ikke med hverandre. Hver og en leker sin egen lek, at noen får en bøtte sand i hodet kan ikke tilskrives noen form for toveiskommunikasjon. Barna driver egenaktivitet i gruppe.

Se på tenåringene ved kafébordet. De er like intenst fordypet i hver sin mobiltelefon. Hvis de snakker sammen, er det for å vise sidemannen noe fra egen skjerm. I dette livet kommer selv nederlagene via skjermene. Mangelen på «likes» er angivelig mer drepende enn en kald skulder. Her skulle man tro at skjermen ville fungere som et beskyttende filter. Slik er det ikke.

Roald Jormonen har lært tricksene nå, men vil ikke sende e-post til barnebarna: «Det er jo som å snakke til en vegg,» sier han.

Livet er nemlig innenfor den veggen. Noen må jo leve det også.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook