Livet uten meg

Bra for Julianne Moore at hun er en sterk skuespiller. Hun må bære hele vekten av Alzheimer-dramaet «Still Alice».

FILM: Snart kan de unne seg en hamburger igjen, filmstjernene som i øyeblikket piner seg for å passe inn i kjolene de skal ha på seg natt til mandag. Da deles Oscar-prisene ut, og hvis det går som bookmakerne tror, blir det Julianne Moore som kan ta med seg trofeet for beste kvinnelige skuespiller hjem.

Den begavede Moore har vært nominert fem ganger, og det at hun aldri har vunnet, er i manges øyne en skandale som de nå har anledning til å rette opp.

Lener seg på Moore
Dessuten kan «Still Alice» krysse av de fleste boksene for hva en Oscar-rolle skal ha: Moore har riktignok ikke gått gjennom en kroppslig forvandling, men i rollen som lingvistikkprofessoren som får Alzheimer må hun gestalte både komplekse symptomer og en emosjonell reise som stopper på holdeplasser som håp, fortvilelse og sinne.

Antakelig er Moore og Oscar-håpet grunnen til at filmen finnes i utgangspunktet. Det er hva den lener seg på, tungt og utilslørt.

Alzheimer stjeler både minnene og øyeblikket fra den som rammes, og i Alices tilfelle er det mye å miste. Hun ar en jobb hun elsker, en støttende ektemann (Alec Baldwin) og tre varme voksne barn som kjekler litt innbyrdes

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jobben hun elsker, forholdet til den arbeidsnarkomane, men støttende ektemannen (Alec Baldwin) og nærheten til de tre voksne barna som sin innbyrdes småkjekling til tross, forblir varme og omsorgsfulle.

«Still Alice» er en voksen og velment film om en grim situasjon som kan få noen hver til å grøsse og tenke på sine egne nærmeste. Den har ingen sterk, iboende idé utover dette. Manus og regi distraherer ikke, snubler ikke, men tilfører heller ingenting. Hele vekten av filmen hviler på selve premisset og på Julianne Moore.

Transparent ansikt
Det er Moores skuespillerskuldre sterke nok til å bære. I det nesten transparente ansiktet hennes, som så ofte er de lyse bildenes konsentrasjonspunkt, synes følelser som skam og forvirring å dukke opp av seg selv.

Anstrengelsene bak er usynlige. En Oscar vil være umulig å krangle med, skjønt det ville vært artigere å belønne henne for den djervere og mer kontroversielle rollen som falmet filmstjerne i David Cronenbergs «Maps to the Stars», som innbrakte henne prisen for beste kvinnelige skuespiller under filmfestivalen i Cannes.

Resten av ensemblet har som jobb å spille opp Moore snarere enn å gestalte sammensatte personer. Det er verdt å merke seg at Kristen Stewart, som opprørsk skuespillerdatter, igjen gjør det bedre i rollen som ubekvem rebell enn som romantisk heltinne.

Men «Still Alice» ville føltes langt sterkere om den hadde gått innpå dilemmaene og ikke bare tragedien som følger med en slik diagnose. Om familiemedlemmene hadde hatt drastisk forskjellige ønsker for Alice, om de måtte gjøre valg som virkelig kostet dem moralsk, kunne filmen blitt mer enn hva den er: En oljet robåt for en åresvinger i verdensklasse.