GJESTEVERS: Et gjestevers på et Kanye West-album kan bety alt. På årets album er det Chance The Rappers tur. Foto: Tumblr
GJESTEVERS: Et gjestevers på et Kanye West-album kan bety alt. På årets album er det Chance The Rappers tur. Foto: TumblrVis mer

Livet, uten slagg

Chance The Rapper er kalt inn av Kanye West for å frelse oss fra en verden full av blekede rumpehull. Gled og fryd eder!

Kanye West er en mann som stadig forsøker å fange tidsånden. Ikke minst ved å fange opp artister som er på nippet til å slå igjennom, og gi dem den plattformen de trenger for å nå neste nivå. Tenk bare på Lupe Fiascos gjestevers på «Touch The Sky» fra «Late Registration» (2005), Kid Cudi på «808s & Heartbreaks» (2008), Chief Keef på «Cruel Summer» (2012), og Gud på «Yeezus» (2013). Bare tenk på hvor skarpt sistnevnte gjorde det på Kendrick Lamars «To Pimp a Butterfly.»

Og over disse igjen rager Nicki Minajs monstrøse gjestevers på «My Beatiful Dark Twisted Fantasy» (2010), hennes definitive gjennombrudd som superstjerne, på en låt som rett og slett ikke ville fungert uten hennes vers. For Minajs monstervers er akkurat så virtuost og kriblende spinnvilt som «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» streber etter å være, men bare innimellom tangerer. For selv om albumet er tvers gjennom virtuost, er det sjelden morsomt slik Minaj er det, der hun kommer kjørende i sin  «Tonka, color of Willy Wonka» sammen med en «bad bitch» fra «Sri Lanka». Hvem ville ikke likt å ha det så gøy?

Kanye West, verdens mest selvbevisste superstjerne, skulle garantert likt å være som Nicki Minaj. Og det skal han ha, han forsøker så godt han kan, på sitt vis. For hvordan høres det neste soloalbumet hans ut? Vi spør Nicki: «Hotter than a Middle Eastern climate, violent / Tony Matterhorn, dutty wine it, wylin'!» Det finnes langt dårligere beskrivelser av «Yeezus», med sine abrupte, voldsomme brytninger og tydelige dancehall-inspirasjon, enn dette!

Kanye West tildeler deg neppe noen sentral gjesterolle på albumet sitt hvis han ikke samtidig prøver å lære noe av deg. På «Graduation» (2007) var autotune-gudfaren T-Pain den viktigste gjestevokalisten. På «808s & Heartbreaks» (2008), synger West selv i autotune — det mest radikale bruddet i karrieren hans opp til da. Resten av sjangeren fulgte etter.

På årets album er det Chance The Rappers tur. For sjelden har en etablert artist latt en nykomling sette tonen for hele albumet sitt slik Kanye West lar Chance gjøre det på åpningssporet «Ultralight Beam» fra Tidal-eksklusive «The Life of Pablo»!

Nå som det har gått et par uker, skjønner jeg jo at det faktisk er med andre folk enn Chance The Rapper på «Ultralight Beam». Nå husker jeg jo at låta åpner med samplet av hun instagram-ungen som prøver å kjefte vekk djevelen, at den første stemmen vi hører ikke er Chances, men en Kanye som prøver å komme i kontakt med sin Gud, at Kelly Price er der med gospelkoret sitt og at West & co har fjernet bunnen på det slik at det liksom svever opp mot himmelen et godt stykke over oss, og at søte, vidunderlige The-Dream synger om hvordan han lengter etter å begrave stridsøksa, føle seg trygg og beholde trua på Vårherre.

Det er jo der alt sammen. Men lenge forsvant det helt for meg. Det eneste jeg husket var Chance The Rapper:

«This is my part, nobody else speak
This is my part, nobody else speak
This little light of mine
Glory be to God, yeah»

Og like lite som det var tilfeldig at «Monster» var satt opp slik at Nicki Minaj kunne dukke opp helt til slutt og bare myrde hele gubbebølingen som har prøvd seg før henne, tror jeg det er tilfeldig at Kanye West lar Chance The Rapper overstråle alle andre allerede på første låt på «The Life of Pablo». Dette verset er, for meg, nøkkelen til å forstå hele albumet.

Hvorfor det? Og hvorfor Chance? Hva vil Kanye West med Chance the Rapper, og hva vil Chance the Rapper med Kanye West? Verset skifter betydning utfra hvilket av disse spørsmålene vi fokuserer på.

Vi kan starte med West. «The Life of Pablo» er mye rart, men for meg er det først og fremst et album om å være i konflikt med seg selv. Det er, med Wests egne ord, et gospelalbum fullt av banning. Og mange av de negative reaksjonene som har kommet har handlet om at Kanye bruker sin selv-tilmålte tid til å snakke dritt om damer, at han er umoden og misogyn og ekkel, vaser om at Taylor Swift skylder ham sex, og om at han ligger med fremmede modeller — han som nettopp har blitt pappa! Gift mann og alt!


Det er unektelig ganske stygt. Men ser man forbi den moralske forargelsen, er det åpenbart at det malplassert ekle er noe West virkelig går inn for på albumet. Hore-madonna-skjemaet som West spiller ut rundt kona si, Kim, i linjer som «What if Mary was in the club / When she met Joseph around hella thugs?» er utvilsomt machotradisjonelt og pinlig, men neppe bare ubevisst gørr. Det West forsøker å gjøre, er å plassere både seg selv og kona — som relativt nybakte foreldre — i et uavklart, metafysisk landskap der skyggene er lange.

De «provoserende» linjene West åpner «Father, Strech My Hands pt 1» med skal åpenbart etablere West som synder og kukkhue — rett etter åpningsbønnen: «Now if I fuck this model / And she just bleached her asshole / And I get bleach on my T-shirt / I'mma feel like an asshole.»

Sofistikert? Nei.
Og nja.
Og joda. Litt så.

For det handler altså om kosmetisk forskjønnelse av rumpehull — og poenget er at West her helst ikke vil forskjønnes, men heller fremstå som et rasshøl — stikk motsatt av hva han tilsynelatende sier. Det er ikke egentlig rumpehullet som skaper trøbbel her, men at det er sminket, og at sminken smitter, setter spor, overføres fra ett menneske til et annet. At handlinger får konsekvenser. Og når barna til Kim og Kanye, Nori og Saint, dukker opp på «Wolves», kledd i saueull blant ulver, aner vi at alt henger sammen. Omformulert: hvordan beskytte avkommet mot all den dritten som følger med å være barna til Kim Kardashian og Kanye West? Det trengs et mirakel.

«The Life of Pablo» er et album der uskyld, skyld og mulig frelse hele tiden smitter over på hverandre. Barna må beskyttes, ja, men mest av alt mot en nåtid de ikke forstår. Kanye selv sliter hele tiden med å slippe taket i gammelt agg — ikke minst mot dumme jenter han har elsket, slik kollega Bjørnersen skrev om i denne spalten for noen uker siden. Og han sliter altså — tåpelig nok — med å forsone seg med kona Kims fortid, at hun har hatt andre enn ham.

Men samtidig er den en annen fortid inne i bildet, Kanyes egen. Jeg tenker på den «uskyldige» og relativt tradisjonelt anlagte Kanye West fra tiden før autotune-gjennombruddet «808s», idealisert av en stor gruppe fans som hater det meste han har gjort siden. Og han konfronterer denne «andre» Kanye på a capella-sporet «I Love Kanye»:

«I miss the old Kanye, straight from the go Kanye
Chop up the soul Kanye, set on his goals Kanye
I hate the new Kanye, the bad mood Kanye
The always rude Kanye, spaz in the news Kanye»

Vi kjenner jo begge to. Men låta munner ikke ut i noe enkelt valg mellom fortid og fremtid — for Kanye er fortsatt Kanye, en mann som har plass til motsetninger, plumpheter, geniale innskytelser og forsonende kjærlighet til fiender: «And I love you like Kanye loves Kanye.»

Og det er for å selge inn dette argumentet at Kanye trenger Chance The Rapper. Albumet slutter med «Wolves», om Wests kjødelige barn blant ulvene. (Alt etterpå er «bonusspor»). Kommer de til å klare seg? Åpningssporet vil gjerne tro det! For her møter vi altså Chance The Rapper, som mer enn noen annen kan sies å være Kanyes åndelige barn, altså en Chicago-artist som neppe kunne eksistert uten eksemplet den unge West satte på sine på sine første album, der han rappet om tro og tvil, håp og kjærlighet uten agg, men med oppriktig og avvæpnende undring og lengsel.

Den Chance The Rapper vi møter på «Ultralight Beam» er alt dette og mer til. Han er en åpenbaring.

Verset hans bare fortsetter og fortsetter, stopper, starter, endrer kurs. Og setter i gang igjen. Det er morsomt, tenksomt og følsomt. Det roper. Det senker stemmen. Det tar plass, uten å være i veien — «This is my part, nobody else speak!» — og det er dypt empatisk:  

«When they come for you, I will shield your name
I will field their questions, I will feel your pain
They don't know, they don't
They don't know, they don't know»

Verset lanserer også mange av motivene som blir viktige senere på albumet: behovet for å beskytte barna mot offentligheten («My daughter look just like Sia, you can't see her»), behovet for å legge fortiden bak seg («You know that a nigga was lost, / I laugh in my head, cause I bet that my ex looking back like a pillar of salt»).

På «The Life of Pablo» blir Chance The Rapper en figur for alt det beste i Kanye West — alt det som ikke er ødelagt av all dritten Kanye selv har tiltrukket seg på ymse vis. Han blir beviset for at den som kommer etter Kanye West faktisk kan være bedre enn Kanye West, hvis raptekniske, lyriske — og trolig også menneskelige — ferdigheter aldri har vært på nivå med Chance The Rappers.

Det er greit for Kanye! I hvert fall så lenge hans bidrag anerkjennes.  «I made Sunday Candy, I'm never going to hell / I met Kanye West, I'm never going to fail!» roper Chance The Rapper, og sidestiller nærmest Kanye og Vårherre. Som om Kanye skulle sagt det selv, bare bedre.

For det er ikke noe slagg hos Chance. Når Chance sier at han umulig kan komme til helvete etter å ha laget «Sunday Candy», føles det ikke som tomt skryt. Selv en gammal ateist som meg tror ham, for «Sunday Candy» er en av de fineste låtene som noen gang er spilt inn, en bestemorhyllest som klarer å fange essensen av akkurat denne bestemoren på en måte som får meg til å begynne å grine, hver gang:

«I got a future so I'm singing for my grandma
You're singing too, but your grandma ain't my grandma
Mines is hand made, pan fried, sun dried
Southside, and beat the devil by a landslide»    

Når Jamila Woods kommer inn på refrenget og synger «You gotta move it slowly / Take and eat my body like it's holy» smelter nattverd og sex sammen med bevisstheten om at også bestemoren er en kjødelig kvinne, og at den kjødelige kvinnen du er sammen med en gang kan bli dine barnebarns bestemor, «hand made, pan fried, sun dried / Southside, and beat the devil by a landslide». Vakrere låt finnes ikke på denne jord.

Albumet «Sunday Candy» er hentet fra, «Surf» (2015), er ikke et album av Chance The Rapper, men det handler om Chance The Rapper, som ble stjerne ved hjelp av to mixtapes - «10 Day» og «Acid Rap» - der han laget musikk som ikke hørtes ut som noen andres, romslig musikk som prøver å omfavne hele verden, fra blues, soul og musikaler til juke, rap, drill og LSD, og som holdes sammen av at det er alt dette Chance er opptatt av. «Surf» handler om at Chance kvier seg å bli superstjerne, at han ikke vil være kul, men legge egoet til side og heller lage frie jazzrap-mixtapes med vennene sine, Donnie Trumpet & The Social Experiment. Så da gjør han det.

Men på «The Life of Pablo» har noe skjedd. Chance The Rapper har kommet ut av skallet og står frem som en sann stjerne — og Kanye Wests viktigste etterkommer og samarbeidspartner — på albumets første spor. Og han signaliserer at han nå — endelig — er klar for å erobre verden, med Kanye West som jordmor. Klar for å gi ut et album man må betale for, slik at han kan vinne grammies:

«He said let's do a good ass job with Chance three
I hear you gotta sell it to snatch the Grammy
Let's make it so free and the bars so hard
That there ain't one gosh darn part you can't tweet»

Hardt og fritt, men ikke gratis, og i hvert fall ikke lettvint. Chance The Rapper er klar for neste nivå, og det er kanskje det mest gledelige med «The Life of Pablo». For det er vi også. Fakkelen er overlevert. Du kødder ikke med lyset.