TETT PÅ DANSERNE: I «Over hodet under huden» forteller syv av Nasjonalballettens dansere om hva det koster og gir å leve som de gjør, samtidig som de opptrer. De syv er Trude Skogen (øverst), Caroline Roca, Natasha Jones, Kristian Alm, Marco Pagetti, Kristian Støvind og Miharu Maki. De akkopagneres av Hanna Kilpinen på cello. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett.
TETT PÅ DANSERNE: I «Over hodet under huden» forteller syv av Nasjonalballettens dansere om hva det koster og gir å leve som de gjør, samtidig som de opptrer. De syv er Trude Skogen (øverst), Caroline Roca, Natasha Jones, Kristian Alm, Marco Pagetti, Kristian Støvind og Miharu Maki. De akkopagneres av Hanna Kilpinen på cello. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett.Vis mer

Livets dans

Den selvbiografiske bølgen har nådd Nasjonalballetten. Hva skjer når danserne forteller om seg selv, samtidig som de opptrer?

Veien er målet, og aldri så mye som i norsk kulturliv akkurat nå. Åttitallets såpeoperaer og nittitallets sitcoms er erstattet av kvasidokumentariske talentiader der det å se deltagene svette, trene, kjempe og gåte, fortelle om frykt og lengsler, er vel så viktig som det de trener og kjemper for. Sangen, dansen, vektreduksjonen og den økonomiske likviditeten i «Idol», «Skal vi danse», «En ny start» og «Luksusfellen» er ment å gjøre inntrykk nettopp fordi publikum vet det har kostet å komme dit.

Nå har samme trend nådd Nasjonalballetten. I «Over hodet under huden», som hadde premiere på fredag, forteller syv av ensemblets medlemmer om sine liv som dansere, via voiceover, mens de fremfører en koreografi av sin kollega Cina Espejord som iblant illustrerer det de forteller om og iblant ikke gjør det. Det er en åpen, inntagende forestilling med sjarme og sårbarhet. Og den er interessant.

For når også danserne blir en del av tidens selvutleverende bølge, som allerede strømmer gjennom litteraturen, filmen, teatret og tv-mediet, blir deres tradisjonelle rolle forskjøvet. Som regel går danseren på scenen for å skape en gitt rolle, bestemte uttrykk, kveld etter kveld. Det som skjer på scenen, skjer ufortrødent, uavhengig av dansernes liv og følelser.

Balletten, særlig den klassiske, har dette ved seg at den virker eterisk og uanstrengt, men er resultatet av blodslit, skapt av hardt pressede kropper. Det endrer opplevelsen av dansen når du, samtidig som du ser på, blir fortalt om smerter og belastningsskader, om frykten for å bli en førtiåring med en åttiårings utslitte kropp.

At også denne kunstformen utvides til å kunne inkludere danseren som person, å spille på danserens erfaringer med og perspektiver på selve dansen, er fint. «Over hodet under huden» gir et innblikk i en spesiell profesjonell hverdag, som er vanskelig å kombinere med foreldremøter, som for de fleste innebærer å måtte forsone seg med at de ikke vil nå drømmen om å danse hovedrollen i «Svanesjøen».

Er det ballettens fremtid? Nei, og det bør det ikke være. Som i teatret, filmen og litteraturen bør det være slik at det å bruke seg selv og sin personlige historie som kilde i arbeidet, forblir en mulighet og ikke en forventning. Scenen må ennå kunne være et lukket, estetisk univers, der det som skjer, er relevant nettopp fordi det ikke er spesifikt knyttet til dansernes eller publikums hverdag, men lever på et symbolsk plan der alle kan finne noe av seg selv. De som ønsker å være artister og bare dét, bare håndverk og uttrykk, må ha det som første oppgave. Målet må ennå kunne være målet.

Men iblant gjør det godt å bli minnet om at det er folk man ser der oppe.