MELODRAMA: Kjell Westö har på snedig vis gitt sin nyeste roman en slutt som pirker borti melodramaet, noe han villig innrømmer. — Men jeg tenkte at «faen, dette er min femte roman, en gang må jeg få lov til å gjøre noe sånt.» Melodrama var mer legitimt i skjønnlitteraturen før, men er blitt ødelagt av såpeoperaene som har gjort alt til melodrama, er hans kommentar. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen
MELODRAMA: Kjell Westö har på snedig vis gitt sin nyeste roman en slutt som pirker borti melodramaet, noe han villig innrømmer. — Men jeg tenkte at «faen, dette er min femte roman, en gang må jeg få lov til å gjøre noe sånt.» Melodrama var mer legitimt i skjønnlitteraturen før, men er blitt ødelagt av såpeoperaene som har gjort alt til melodrama, er hans kommentar. Foto: Jon Terje Hellgren HansenVis mer

Livets mollstemte toner klinger sterkt i Kjell Westös romanserie

Men den siste boka slutter i dur.

||| (Dagbladet.no): Men den nyeste, «Gå ikke alene ut i natten», slutter i dur, og det er ikke tilfeldig. Kjell Westö (48) forklarer:

- Hovedpersonene Jouni, Ariel og Adriana går harde skjebner i møte, men likevel ville jeg at slutten skulle gå i dur, ikke moll.

Selv om de tilhører generasjonen før meg, og selv om jeg som ungdom nok hadde et visst agg mot disse baby-boom?erne - de var så mange og tok så stor plass - er jo sannheten at jeg liker denne etterkrigsgenerasjonen.

Jeg liker 60-tallsmusikken deres og hva de gjorde, og derfor ville jeg ha en slutt med et forsiktig håp.

To nye bøker
Den finlandssvenske forfatteren er på snarvisitt i Oslo der Pax lanserer den fjerde og siste boka i den løsevevde suksesserien som går under navnet «Helsingforsromanene». Etter «Drakarna över Helsingfors» (1996, ikke oversatt til norsk) har Westö skildret finsk fortid, samtid og skjebner i «Faren ved å være Skrake» (2000) og «Der vi engang gikk» (2006). Med «Gå ikke alene ut i natten» anser han prosjektet som fullført.

- Det begynner å slippe taket i meg nå. Men det blir en stor forandring i forfattertilværelsen min at jeg ikke lenger skal sitte med disse svære, nærhistoriske og episke helsingforsromanene, sier han.

- Er en femte bok utenkelig? Du lar noen løse tråder henge...?

- Hmmm...iallfall i de første 15 åra. Ulikt meg er jeg allerede i gang med to nye bøker, en så vidt påbegynt roman og en samling av de beste spaltene mine i ulike aviser gjennom 25 år. Jeg har nok å gjøre.

Poptrio
«Gå ikke alene ut i natten» er på ett plan en klassisk historie om en poptrio - Jouni, Ariel og Adriana - som oppstår og oppløses på 60-tallet. Det som gir romanen egenfarge, egensmak og egentyngde er Westös fortellergrep fra det han kaller «et parallelt Helsingfors som jeg har befolket med mine personer». Bakteppet er et etterkrigs-Finland der grusomme hendelser gjennom fire kriger har krevd mange liv, forkrøplet enda flere og skapt en knallhard drabantbyvirkelighet for så mange, blant dem de tre hovedpersonene. Sex, drugs & rock?n roll; vold, kynisme og desperasjon inngår i en hverdag der den nye popmusikken fra USA og England i noen måneder fører de tre tenåringene sammen før de vokser fra hverandre, på ulike og dramatiske måter.

- På en måte sprang «Gå ikke alene ut i natten» ut fra en ønske om å lage en æresbevisning til pop- og rocken rundt 1965-67. Men fordi hodet mitt er som det er, vokste den til et episk prosjekt som spenner over tre-fire generasjoner, sier Westö.

Sannhet
- I dag er musikk referanse for så mye av det vi tenker og gjør i livet. Er det noe som først og fremst kjennetegner etterkrigsgenerasjonene?

- Ja, vi forsøkte å gjøre pop og rock til en slags universell sannnhet som vi kunne bygge livet på. Jeg prøver å få fram det i boka. Historien har et sterkt tyngdepunkt rundt 1965-67 som jeg anser for å være de mest morsomme, kreative og underholdende åra i pophistorien.

- Du kom fra musikken og inn i litteraturen?

- Da jeg var ung, spilte jeg gitar på amatørnivå. Faren min jobbet i et plateselskap, jeg spilte i band, lagde låter, var ekspeditør i en stor plateforretning midt i Helsingfors og den første teksten jeg fikk publisert, var en anmeldelsen av U2s andre album, «October», i 1982. Etter at gitaren hadde samlet støv i 15 år mens ungene var små, har jeg funnet den fram igjen og spiller nå i to band. De skjedde da jeg begynte på denne siste boka, så her er det synergieffekt mellom musikk og litteratur.