Livets mørke avgrunn

Oversiden av skydekket er blitt beskrevet på mange måter. Men der jeg sitter i flysetet, slår det meg at det minner om fotografier av innsiden av menneskekroppen, overflaten av organene, eller innsiden av tarmene.

Denne tanken overrasker meg, og jeg tror det er lesningen av Lars Jakobsons roman som har fått meg til å tenke slik, se skydekket på den måten. Hans roman, og utviklingen innenfor legevitenskapen. Det finnes ikke lenger noe vi ikke har sett, menneskekroppens hemmeligheter er alle avslørt. Eller finnes det fremdeles noe vi ikke vet? Finnes det fremdeles noe som kan gjøre oss svimle? En annen måte å tenke på?

Mottrykk

I Jakobsons roman blandes det metafysiske med vitenskapelig retorikk, han fører leseren inn i en speilsal der man finner seg selv gjengitt i det uendelige, i et værelse der tida og rommet opphører, i en fiksjon der ingenting kan tas for gitt og som bærer preg av forfatterens ønske om å gi sin samtid et litterært uttrykk, for ikke å si et litterært mottrykk, skrevet ut fra en klar bevissthet om at litteraturen hele tida må tenkes på nytt.

Romanen utgir seg i utgangspunktet for å være en brevroman, skrevet av en kvinne under navnet Karin, i 1919, et brev uten spesifisert adressat. Det er en merkelig historie hun har å fortelle, en god gammeldags spøkelseshistorie som finner sted i en hjemsøkt villa der den noe nervøse kvinnen og hennes mann, et barnløst ektepar, flytter inn. Men er det hennes eller villaens historie som påkaller de uforståelige bankelydene?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hypnose

Dette er den ene dimensjonen i romanen, for snart viser det seg at dette ikke er Karins roman alene. En lege med interesse for parapsykologi tilkalles, og snart tildeles han sin del av fortellerrollen med sine redegjørelser for hypnoseforsøkene med Karin, side om side med hennes egne beretninger om de apokalyptiske synene hypnosen framkaller, og leseren føres inn i et landskap og en tid som må være vår egen sivilisasjons siste dager, rett før ringen er sluttet og mennesket starter på nytt, vender tilbake til sin hule.

Kvinnens egentlige navn er ikke Karin, det var hypnotisøren som ga henne det navnet i sin seinere bok om ekeperimentene. Navnet går igjen i en rekke av de vitenskapskvinnene som Jakobson siterer i kortere tekststykker, brokker fra vitenskapens verden. For etter hvert trår Jakobson selv inn i sin roman som forteller, og problematiserer sin egen fortellerrolle, innser at han selv er en del av en langt større fortelling. Samtidig gir han leseren både en anledning til og et behov for å lese stadig ny mening, stadig nye sammenhenger inn i romanen, men full kontroll, full forståelse gir han oss ikke, erkjennelsen av at dette livet ikke lar seg gripe i sin helhet, til tross for vitenskapens desperate forsøk på nettopp det, må vi leve med. Jakobson forenkler ikke. Men han lykkes med å gi sin egen opplevelse av det livet mennesket har dømt seg selv til å leve en kunsterisk form som tilbyr leseren erkjennelse.

DNA

Ethvert forsøk på å si i noen få setninger hva romanen handler om, vil være å redusere den til det ugjenjennelige. Et slags grunntema er infertilitet, men Jakobson utvider dette til å gjelde betingelsene for liv i det hele tatt, menneskets ønske om å kontrollere disse betingelsene, menneskets ønske om å bekjempe eller utvide seg selv som natur, et ønske som er blitt realisert gjennom oppdagelsen av DNA-molekylet, om hvordan det endelig målet for det vi kaller utvikling bestandig har vært drømmen om full kontroll over oss selv som natur og alle forklarlige og uforklarlige krefter rundt oss, og hvordan denne drømmen er i ferd med å bli til realiseringen av vår egen utryddelse.

«Kanalbyggernes barn» minner om montasjen. De ulike tekstflatene danner ulike nivåer i romanen, som hele tida befinner seg på flere plan. De ulike tekstene trenger inn i hverandre. Lars Jakobson tvinger leseren til å lese annerledes, og det som til sjuende og sist gjør det sterkt å lese denne romanen, er at han lykkes så overbevisende med å gi de forskjellige planene og stemmene en betydning som stadig utvider seg, små revner som til slutt blir til en mørk avgrunn.